Kartlegging av vinterdødelighet hos stillehavsøsters i Agder

Sammen med Østersgruppa ved UiA var vi, Tore Malmedal og Johanna Marcussen, med på å kartlegge vinterdødelighet hos stillehavsøsters (Magallana / Crassostrea gigas) ved noen utvalgte lokasjoner i Kristiansand og Tvedestrand. Tore er en naturglad dataingeniør fra dataingeniørstudiet på campus Grimstad. Johanna er en kommende kystsoneøkolog fra masterprogrammet i Kystsoneøkologi ved campus Kristiansand, som har vært litt for lite i felt det siste Covid-året pga. de kjente restriksjonene. Uken i felt var direkte relevant til å øke den praktiske feltkompetansen til den kommende kystsoneøkologen. Etter en tøff vinter for både biologistudenter og stillehavsøsters var det interessant å undersøke dødeligheten til sistnevnte. Har vinteren klart å ta knekken på mange individer?

Innføringen av en invasiv art i et kystnære områder kan ha stor påvirkning på det økosystemet de invaderer, de kan endre det fysiske området, konkurrere om maten til lokale arter og ta med seg sykdommer og parasitter. I Norge er det den europeiske flatøstersen (Ostrea edulis) som er den lokale østersarten, den er per i dag sårbar for utryddelse. Stillehavsøstersen skiller seg fra Flatøstersen ved at den har en litt annen form, bølgete og skarp i kantene, til badegjesters store frustrasjon, og ikke minst er tidligere kjønnsmoden og mer fertil. Det er akkurat sistnevnte som gjør stillehavsøstersen til en ener innen uønsket spredning langs den lange kysten, hjulpet av Kyststrømmen. Små pelagiske larver blir fraktet til Agderkysten fra Sverige og videre spredning er uunngåelig så lenge stillehavsøstersen får etablere seg (Laugen et al., 2015). Stillehavsøsters i det fri ble registrert i Sør-Norge for første gang i 2005 mot Svenskegrensa, og har siden den gang etablert seg i sør og spred seg nordover til 60°N (Wrange et al., 2010). Dette var derimot ikke første gang stillehavsøsters satte sine skjell i norske farvann. I 1979 var det tre oppdrettsanlegg som importerte stillehavsøsters til kommersielt bruk. Vinteren 2009/10 var en tøff vinter for stillehavsøstersen og 55% av populasjonen i Norge døde etter at vinteren var preget av lave sjøtemperaturer og mye is (Strand et al., 2011). Vinteren 2020/21 har også vært preget av lave sjøtemperaturer og is flere steder langs Agderkysten, og hensikt med studien var å undersøke hvordan årets vinter har påvirket dødeligheten til stillehavsøstersen. Om den tøffe vinteren faktisk har hatt noe en effekt på overlevelse er det opptil Ane T. Laugen og Molly Reamon og finne ut av. De er henholdsvis professor og doktorgradsstipendiat ved instituttet for naturvitenskap og Center for Coastal Research. Vi følger spent med på de kommende resultatene.

Gjennom feltarbeidet har vi fått innsikt i planleggingen og gjennomføringen av feltarbeid med ulike metoder. Det er per i dag ikke én uniform metode for kartlegging av stillehavsøsters, og tilpasninger av metoden har vært nødvendig for å kunne få resultater som representerer de ulike lokasjonene. Innad i Østersgruppa arbeides det med å utarbeide en uniform protokoll for kunne kartlegge og overvåke bivalver langs kysten på en standardisert måte, slik at man kan sammenligne data på tvers av tid, sted og arbeidsgrupper. I denne studien vil størrelsemål av levende og døde østers i kombinasjon med dybdemål vil bli brukt til å undersøke eventuelle sammenhenger med økt eller redusert dødelighet. Tore, som dataingeniør, har gjennom flere dager med felt fått innsikt i biologers utfordringer i felt, og avdekket flere områder der det er rom for nyvinninger og teknologisk utvikling. Nye perspektiver i felt og et tverrfaglig samarbeid gir økt læringsutbytte for alle parter.

Et tiltak for å begrense spredningen er massive ryddedugnader, der østersen blir fjernet manuelt. Noen av de stedene som ble kartlagt under denne studien er steder som vil bli ryddet av frivillige organisasjoner sommeren 2021 i regi av Statsforvalteren. Data som er samlet inn før ryddedugnaden vil bli sammenlignet med data etter ryddedugnadene er gjennomført for å måle effekten av et slikt tiltak.

Vi ønsker å takke Østersgruppa på UiA, med Ane T. Laugen og Molly Reamon i spissen, for fine og lærerike dager i felt.