Gå til hovedinnhold
0
Hopp til hovedinnhold

Heini Måseide og Stian Gaupeland

Heini Måseide og Stian Gaupeland
Biologi
Fakultet for teknologi og realfag
20. desember 2021

Kartlegging av storsalamander i Gjerstad med eDNA og tradisjonelle metoder

Vi er to tidligere studenter i biologi og bioingeniørfag, som skrev en bacheloroppgave om påvisning av to norske amfibiearter, småsalamander (Lissotriton vulgaris) og nordpadde (Bufo bufo) i Jegersberg ved hjelp av Miljø-DNA (eDNA). I forbindelse med denne oppgaven, fikk vi også muligheten til å være med på et forskningsprosjekt hvor målet var å kartlegge utbredelsen av en sjelden storsalamander (Triturus cristatus) i Gjerstad.

Amfibier i Norge og ellers i verden er under stort press på grunn av blant annet habitatødeleggelser, klimaendringer, sur nedbør, spredning av sykdommer og invaderende arter.  For å kunne bevare disse artene, er det viktig å ha kunnskap om hvor de finnes. Til dette kreves det gode metoder for kartlegging av arter. Det er spesielt viktig å kartlegge sjeldne arter, fordi den lille populasjonsstørrelsen gjør dem enda mer sårbare for å bli utryddet. Storsalamander er en sjelden amfibieart, som bare har blitt påvist noen få steder i Norge, blant annet på Østlandet, Vestlandet og Midt-Norge.

Kartlegging av amfibier har tradisjonelt sett blitt gjort ved å fysisk fange dem med håv eller i feller. Det kan ofte være utfordrende og tidkrevende, spesielt når man ønsker å fange sjeldne arter. En nyere metode for kartlegging av arter baserer seg på bruk av miljø-DNA (eDNA). Dette er DNA som avgis fra individer til miljøet via blant annet hud, hår, celler i urin og avføring. Dette DNA-et kan fanges opp i blant annet vann- eller jordprøver for så å påvises på laboratoriet med for eksempel PCR.

PCR står for Polymerase Chain Reaction og er en mye brukt molekylærbiologisk metode for påvisning av arvemateriale fra blant annet bakterier, virus og dyr. Metoden baserer seg på enzymet polymerase, som lager mange kopier av arvestoff som den kan binde seg til ved hjelp av spesifikke primere. Når en ny kopi lages, dannes det et signal som kan måles av maskinen. Flere kopier gir sterkere signal og tyder på at det finnes mer arvemateriale fra den arten man ønsker å påvise i prøven.

Under arbeidet med prosjektet, fikk vi være med en gruppe forskere på tur til Gjerstad for å undersøke ulike dammer for storsalamander. Vi tok vannprøver rundt hver dam, mens de andre brukte mer tradisjonelle metoder som håv og feller. På den måten, kunne vi øke sjansen for å påvise arten dersom den fantes i dammen. Vannprøvene tok vi med tilbake til laboratoriet på UiA, hvor vi filtrerte dem, isolerte DNA og kjørte PCR. Vi brukte primere som bare ville binde seg til arvemateriale fra storsalamander, slik at det bare var DNA fra denne arten som ville bli kopiert ved hjelp av polymerase. På den måten ville et positivt PCR-resultat fra en prøve tyde på at det finnes storsalamander i den dammen prøven er tatt fra.

Under arbeidet med dette prosjektet ble det påvist storsalamander i flere av dammene i Gjerstad både ved tradisjonelle metoder og ved bruk av eDNA.