Hvordan kan man bruke metoder fra teater for å jobbe med klassisk musikk?

Jeg fikk en liten idé da jeg tok et årsstudium i drama her ved Universitet i Agder, og oppdaget metoden Composition, som er utviklet av regissør Anne Bogart. Her var det ikke snakk om et ferdigskrevet manus, eller tradisjonelle, satte måter å gjøre ting på. Jeg opplevde at denne metoden kan hjelpe deg å se ting med nye øyne, og mulighet til å skape noe du ikke klarer å komme på av deg selv. Dermed ble ideen til mitt masterprosjekt skapt, nemlig å bruke metoden Composition for å skape noe nytt sammen med klassiske musikere, og med klassisk musikk.

Går det an å blande disse to fagfeltene? Det fikk jeg testet ut under produksjonen av performancen «Eco-epilogue» av regissør Ida Fugli, som ble fremført på Arteriet under «Scene for elektronisk musikk og kunst vol.0» den 29. februar 2020.

Performancen foregår midt i et rom hvor publikum kan gå fritt rundt for å se og lytte fra ulike vinkler. På veggene rundt er en rekke skjermer som viser en video av klær laget av syntetiske, miljøfiendtlige materialer, og i en sirkel rundt publikum og utøverne står åtte høyttalere, fokusert mot midten av rommet. Høyttalerne spiller lyder skapt med disse klærne. I midten ligger en haug av de samme klærne, og oppå dem sitter tre mennesker i gullfargede kostymer. En av de er meg. De andre to er kontratenor Christoffer Einan-Rønning og skuespiller Kaisa H. Suckow. I et hjørne av rommet jobber Kristian Isachsen og Jonas Magnussen med henholdsvis lyd og live remix, og bilde, og et eller annet sted i publikum befinner regissør Ida Fugli, og Zach Bresler, som også har vært med og jobbet med lyden seg.

Etter hvert i forestillingen får man høre live remixing og improvisering over utdrag fra verkene «Stabat Mater» av Pergolesi, og «Vocalise-Ètude» av Messiaen, og man får se utøverne skifte fra gullklær til neon-kjoler, eller i Suckows tilfelle hennes gravide kropp, helt avkledd.

Absolutt nyskapende, absolutt multimodalt og tverrfaglig. Men hvordan blir en sånn performance til? Jeg har snakket litt med regissør Fugli, og vil selv reflektere litt rundt prosessen.

Fugli kan fortelle at hun er inspirert av Bogart og The Viewpoints i sitt arbeid, og sier at: «Siden prosjektet skulle være en videreutvkling/mash-up av tidligere materiale, brukte jeg mye av Anne Bogarts tanker om «scavenge, don´t invent». Noe som går ut på at man ikke alltid skal finne opp kruttet, men lete etter hva som allerede er i materialet man arbeider med.». Hun brukte derfor mye av materialet fra hennes tidligere produksjoner, og videreutviklet dem. Blant annet videoen «Help-pleHss», som ble vist på skjermene, og elementer fra prosjektet «Ego-friendly».

Hun spør seg først «Hva vet jeg?», og «Hva vet jeg ikke?», og dette setter i gang den skapende prosessen. Hun ser etter inspirasjon hvor som helst rundt seg, i det daglige. «Jeg tenker at det handler om å være våken, eller ‘lytte’ etter de tingene som resonerer med prosjektet. Litt sånn Askeladden-aktig, vet jeg ikke alltid hva jeg skal bruke bitene til, eller hvordan, men jeg sparer på de og ofte blir de til en palett eller byggesteiner i prosjektet.»

Jeg bruker den samme fremgangsmåten i masterprosjektet mitt, med å «scavenge», og bruke det deltakerne allerede sitter inne med av kunnskap, opplevelser og stykker de har jobbet med.

I prosessen fram mot performancen har vi jobbet med improvisasjoner, som Fugli beskriver: «Alle valgene blir til rammer. Jeg tror at man alltid trenger noen rammer å forholde seg til for at improvisasjonene blir fruktbare. Anne Bogarts sine Compositions er f. eks veldig opptatt av å gi kort tidsfrist på improvisasjonene, slik valg må tas spontant, uten å nøle. På den måten blir de tettere på det de fleste teatermakere ønsker å oppnå: ‘noe sannferdig’» beskriver Fugli.

Hun skriver også at det er viktig «å stille seg til disposisjon for at noe kan skje: altså legge vekk ego, og tanken om ‘den store eneveldende kunstneren’, og fokusere på at flere hoder tenker/skaper bedre enn ett. Min største oppgave blir da i Anne Bogarts ånd: ‘tilrettelegge for at noe kan skje’ gjennom å f. eks sette rammene i arbeid med Compositions, og lete etter gull».

Med arbeidet mot performancen jobbet vi i flere økter, med ulikt fokus. Vi hadde økter bare sangerne, hvor vi jobbet med hvordan man kan bearbeide det musikalske materialet. Vi jobbet med live remix og improvisasjon sammen med Isachsen, og vi hadde økter hvor vi jobbet fysisk med ulike teaterøvelser og sang.

I andre økt jobbet vi med «Vocal Viewpoints». Det kan være for eksempel repetisjon, tempo, shape og kinestetic response. Vi improviserte med musikken ved hjelp av disse verktøyene, for å utforske hva som kan gjøres med musikken, og finne noe vi kunne bruke i performancen.

Ida forteller om metoden Composition at det «er ment som et verktøy til å skape en forestilling, ikke til å stå alene. En annen ting, er at arbeid med Compostion ikke er «ferdig», men at deler kan gjentas. […] Man er også avhengig av et ytre øye som kan se etter hva som fungerer. Akkurat som i The Viewpoints, så er jo Composition noe som man alltid har drevet med i teateret, uten å kalle det akkurat det. Improvisasjon innen rammer.» og «at man utvikler materiale til noe større».

Hun bekrefter også noe av det som kan være utfordrende med å jobbe med klassisk skolerte musikere. «Det å jobbe med klassiske musikere er fint fordi de ofte har en disiplin, og en profesjonalitet som gjør at de tar arbeidet alvorlig, og er dedikerte. Jeg vet ikke om det er klassiske sangere generelt, men jeg opplevde at den største forskjellen å jobbe med skuespillere og klassiske sangere er spontaniteten. Jeg opplevde at sangerne tenker litt mer før de agerer, noe som kan føre til at man overtenker, eller sensurerer. […] Jeg tenker at i klassisk sang øver man seg på perfeksjon, og i det ligger det at mye kan være «feil» eller ikke godt nok, noe som kanskje fører til at spontanitet som medfører en viss dose risiko for å gå på trynet, blir vanskelig.» Dette løste hun ved å ta inn skuespilleren Suckow, som var litt mer fri og i bevegelse, mens vi kunne fokusere mer på musikken.

I arbeidet med performancen «Eco-epilogue» har jeg fått sett både noen av utfordringene, og hvilke muligheter som kan ligge i det å jobbe med klassiske musikere og metoden Composition. Jeg vil bruke denne erfaringen i mitt eget masterprosjekt, hvor jeg skal jobbe med bare klassiske musikere. Jeg har sett at Viewpoints kan brukes som et verktøy for å trene ensembler, og tror musikerne kan ha god nytte av å jobbe på denne måten, og jeg vil bruke Composition for å utvikle en ny, interessant forestilling, men fortsatt bevare den klassiske musikken, og tradisjonen, bare i en ny drakt.

Tusen takk til Lene Borgemyr som har tatt bildet.