I desember gjennomførte Rekomp-nettverket i Vennesla og Iveland en samling for alle kommunens pedagoger. Det ble til en innholdsrik og inspirerende kveld ved Hunsfoss Næringspark, hvor det så absolutt oppstod en form for synergi – en læringssløyfe.
Gjennom et par faglige innslag ble det startet noen fruktbare diskusjoner. Diskusjonene økte min forståelse av hva som gjør jobben som pedagogisk leder spesielt utfordrende. Dette kan gi meg som barnehagelærerutdanner en fornemmelse for hvilke perspektiver som kan være spesielt viktige å gi videre til mine studenter. Den kvelden var det allikevel noe som gjorde ekstra stort inntrykk på meg: Pedagogisk leder Monikas Grødum Klunglands innslag om Klokkerstua barnehages utviklingsarbeid med improvisasjon og drama som faglig fordypning i personalgruppen. Hennes arbeid ønsker jeg å dele med enda flere.
Sirkusteater i motgang
Monikas inspirasjon for prosjektet stammer fra erfaringer fra en tidligere arbeidsplass kombinert med nye impulser fra en av UiAs etterutdanninger, Improvisasjon i barnehagen – lek og ledelse. Monika er en pedagog som brenner for de estetiske fagene.
– De estetiske fagene står aller øverst på min liste, også når det gjelder egne erfaringer og egen kompetanse. Det er et universelt språk uten fasit – der du kan møte verden og reflektere over egne følelser i det møte, sier Monika.
Prosjektet begynte med at Klokkerstuas egen dramaLEK-gruppe ville danne et såkalt sirkusteater – en ramme for happenings, der alle barnehagens barn kunne samles. Men starten var preget av motstand.
– Ja, vi hadde nok bommet litt, ja. Og kritikken haglet inn døra til enhetsleder og i alle krokene på huset.
Her kunne det hele ha sluttet. Men nei, Monika og dramaLEK-gruppen fortsatte. Hele personalet skulle utfordres med improvisasjonsleker og bygge karakterer til diverse lærer-i-rolle-opptredener! For om en skal ha et lekende personal i barnehagen, må de få mulighet til å oppøve en dramaturgisk og didaktisk kompetanse.
– Høylytte protester var det i begynnelsen, men vi sto fast på vårt – at dette er noe som må trenes på for å bli en bedre pedagog eller fagarbeider til det beste for barna. Vi vil bygge en kultur av lekenhet, og vi må gjøre det selv om vi møter motstand, innrømmer Monika.
Tenke med kroppen
Parallelt med arbeidet med denne kulturen av lekenhet, fortsatte gruppen med å skape eksperimenterende teater
– For å nå barna, og kanskje spesielt de yngste barna, søker vi det å bli grepet, fremfor å begripe. Vi skal tenke med kroppen.
I sitt innlegg får Monika luftet sine drømmer om en barnehagefestival og større samarbeid på tvers av kommunenes barnehager – og så klart ble hun i pausen oppsøkt av flere ivrige medpedagoger. Små nettverk dannes.
Det har vært noen krevende år for barnehagesektoren. Monikas beretning engasjerer, motiverer og gir håp.
– Vi opplever at vi er på gang nå. Spesielt gjennom koronatiden, og sluttfasen av denne, har det vært veldig viktig å få holde på med noe vi brenner for og engasjerer oss i. Vi opplever at det er en endring i personalet fra motstand til medvind. Fra frykt og flykt – til aksept og glede. Det har skjedd noe. En stemning og en kultur som legger seg over enheten, avslutter hun med et stort og stolt smil.
Klokkerstua – en lærende organisasjon
Monikas beretning ga meg som barnehagepedagog og universitetslektor sommerfugler i magen. Jeg ville ikke ha klandret henne om hun hadde gitt opp ved prosjektets første fase, og jeg vet at også Monika og hennes kollegaer møter utfordringer i barnehagehverdagen. Men her viser Klokkerstua barnehage seg som en organisasjon hvor man gjør det man kan for å skape de resultatene de ønsker seg.
Hylle og fremheve, oppdatere og reflektere
Det er utrolig motiverende og inspirerende å få et sådant innblikk i god praksis, og det gir næring til mange videre tanker.
Flere fra barnehagefeltet har innrømmet overfor meg at vi ansatte fra UiA kan virke «skumle». Kanskje fordi vi er et universitet som satser på kritisk forskning. Kanskje fordi det er vanskelig å slippe studentrollen. Kanskje noe helt annet. Jeg mener at vi som profesjonsutdannere absolutt må agere som kritisk utenfrastemme for å bidra til å holde feltet oppdatert og reflektert. Men, ikke minst bør vi i like stor grad hylle og fremheve alle de dyktige profesjonsutøverne vi har i Agderområdet. De har mye å lære oss.