Uferdig fortid

Våre fem arbeidspakker angir overordnede perspektiver og problemstillinger: Arbeidspakke 1: Etterminner, Arbeidspakke 2: Nasjonalismer og Arbeidspakke 3: Etter 22. juli inneholder de sentrale teoretiske tilnærmingene til våre temaer. Arbeidspakke 4: Digitalt korpus og Arbeidspakke 5: Utstilling er også teoretisk orientert, men har en mer praktisk og eksperimentell profil.

1. Etterminner

Forskningen på minner fra andre verdenskrig i samtidskulturen må forholde seg til levd erfaring, ikke direkte, men som representasjoner. Tidsvitner fra krigen forsvinner og lar andre-, tredje- og fjerdegenerasjon gjøre sine egne fortolkninger, ofte uttrykt som et ansvar for å fortelle. Denne nye situasjonen har mer spesifikt blitt beskrevet ved hjelp av begrepet etterminne (postmemory), som har vist seg veldig fruktbart for tolkningen av ulike representasjoner av tidligere hendelser. Begrepet betegner den transgenerasjonelle overføringen av minner, som kan ha både en familiær tilknytning og en friere kunstnerisk.

Som mediert minne kan etterminnet forstås som en bevegelse på tvers av tid og rom, familier og generasjoner. I egenskap av "reisende" er etterminnenes estetiske uttrykk avhengig av en trans- og intergenerasjonell overføring av levd erfaring, men utfolder seg samtidig på et intertekstuelt og interartistisk nivå. Denne dobbeltheten kjennetegner den typen estetikk vi befatter oss med i materialet vårt. På den ene siden er referanser til historiske hendelser nødvendige for å koble temaet til andre verdenskrigs kontekst. På den andre siden betyr etterminne-posisjonen at disse referansene overføres og medieres. Slik skapes en kobling til fortiden og en kommunikasjon med nåtiden som krever både fantasi og distansert refleksjon. Etterminnets kunstnere, forfattere og kuratorer skaper minner som må undersøkes kritisk nettopp fordi de ikke bare refererer til, men konstruerer forestillinger og forståelser av fortiden som effektivt påvirker samtiden.

Vårt materiale er produsert i en heterogen etterminne-kontekst med utfordrende kunnskapsbehov og konkurrerende intensjoner. På den ene siden karakteriseres det av gjenbruk av temaer og konvensjoner kjent fra pretekster, og på den andre siden er det klart forankret i et ansvar for å formidle historiske hendelser. Denne doble bindingen er et tilbakevendende tema i den offentlige debatten om de kulturelle etterminnene og et sentralt anliggende for undersøkelsene i vårt prosjekt.

2. Nasjonalismer

De kollektive minnene fra andre verdenskrig er nært knyttet til dannelsen av nasjonale identiteter. I Norge hadde den dominerende fortellingen rett etter krigen et tydelig antagonistisk preg med de tyske okkupantene og landssvikerne på den ene siden og patriotene og motstandsbevegelsen på den andre. Denne motsetningen førte til at noen nordmenn ble oppfattet som "gode", mens de "dårlige" var å finne i uthengte grupper som kollaboratører og kvinner som hadde forhold til tyske menn. Stigmatiseringen ble til og med arvet av barna til dem som tok fiendens parti, og minner fra krigen har derfor forblitt et følelsesladet tema både i offentlig debatt og internt i familiene. Den nasjonale grunnfortellingen påvirker fortsatt norske forestillinger om krigen, men den utfordres i økende grad fra ulike hold og åpner dermed for en kompleksitet av stemmer med motstridende interesser. Noen fortellinger, særlig omkring holocaust i Norge, var lenge en blind flekk, men har nå entret den estetiske scenen i bred skala.

Vi undersøker denne nasjonalistiske kompleksiteten ved hjelp av narratologiske metoder. For det første tar vi i bruk begrepene grunnfortelling og motfortelling, som har vært viktige i forskningen på nasjonalisme. Denne narratologiske tilnærmingen ble introdusert på begynnelsen av 1990-tallet med bakgrunn i marginaliserte grupper som protesterte mot de hegemoniske fortellingene der en minoritet var uten stemme eller ble undertrykkende framstilt. Nyere bidrag til begrepet motfortellinger understreker det dialogiske aspektet og det spenningsfylte møtet. For det andre anvender vi begrepene antagonistisk, kosmopolitisk og agonistisk måte å huske på, som har vist seg nyttige både i minneforskning og i nyskapende utstillingsprosjekter. Den antagonistiske måten refererer til en type nasjonalistisk fortelling, der en ikke stiller spørsmål ved grensene mellom venn og fiende, men opprettholder og vider dem ut. Den kosmopolitiske måten vektlegger i stedet ofrenes lidelser og menneskerettighetsbruddene, men er likedan preget av en klar dualisme. Den agonistiske måten er en posisjon der en erkjenner forskjeller, og der konflikter blir behandlet konstruktivt.

3. Etter 22. juli

Et interessant aspekt ved samtidens estetiske framstillinger av andre verdenskrig i Norge er referansene til angrepene i Oslo og på Utøya den 22. juli 2011. I denne arbeidspakken undersøker vi hvordan terroraksjonen la grunnlag for nye rammer for å forstå andre verdenskrig på, og omvendt.

Etter terrorangrepene i 2011 har norske politikere ofte trukket komparative linjer til andre verdenskrig. En umiddelbar hensikt med denne retorikken er å skape en følelse av enhet i en kollektiv nasjonal "vi"-opplevelse. Dikt og prosa, skrevet like etter terrorangrepene, refererte ofte til litteratur og andre estetiske uttrykk om okkupasjonstiden. En mer kompleks sammenlikning kan trekkes i moderne estetiske uttrykk som ikke bare overfladisk henspiller på de to historiske krisene, men som gjør alvorlige forsøk på å forstå årsakene til en mulig antidemokratisk utvikling. Mange estetiske uttrykk i samtidskulturen konstruerer en relasjon mellom de to krisene i moderne norsk historie.

Minnestudier har siden 1990-tallet tatt for seg tendensen til å sammenlikne historiske hendelser. Den relativt plutselige, massive framveksten av holocaustrepresentasjoner på 1980- og 90-tallet ga støtet til en refleksjon over dynamikken i kollektive erindringer. Historiske sammenlikninger kan opplyse og nøre opp under diskusjoner om minner, men de kan også fungere som "dekkerindringer" og dermed forstyrre, distrahere eller til og med blokkere nødvendige erindringsprosesser. I kjølvannet av terrorangrepene i 2011 endte forsøkene på å skape enhet ofte med å fungere kontraproduktivt. Symboler, fortellinger, ritualer og andre tegn for sorg og erindring, som myndigheter og andre aktører foreslo, førte i stedet til bitre konflikter. Spor av slike motsetninger finner vi ofte igjen i kunstneriske uttrykk, som søker å belyse de sterke følelsene og årsaken til uenighetene. Et viktig mål for oss er å analytisk og teoretisk klargjøre og tolke disse sidene ved vårt materiale.

4. Digitalt korpus

Denne arbeidspakken er basert i digital humaniora. Den vil etablere et digitalt korpus med tilgang til fulltekst digitalisert materiale (der opphavsretten tillater det). Nasjonalbiblioteket har utviklet et API (Application Programming Interface) der en kan få tilgang til og analysere den digitaliserte samlingen som skal brukes i dette prosjektet. Løsningen legger rammene for å lage ulike typer underkorpus som kan utforskes og studeres for mange formål og i ulike sammenhenger. Det vil for eksempel gjøre det lettere å oppdage temaer og mønstre knyttet til de tre teoretiske perspektivene våre. Dette vil igjen legge grunnlaget for en analyse av disse sporene ved hjelp av ulike forskningsverktøy, som digital tekstanalyse og samlokaliseringsanalyse. Dette vil gjøre det mulig å oppdage tematiske og konseptuelle trender og utviklinger på et høyere nivå enn enkeltverk, og å identifisere relevante mønstre på tvers av et større korpus av tekster.

5. Utstilling

Målet med denne arbeidspakken er å lage en interaktiv utstilling som en integrert del av forskningsprosjektet. Utstillingen vil bli utviklet på ARKIVET, et minnested fra andre verdenskrig og utdannings- og dokumentasjonssenter i Kristiansand. I denne arbeidspakken skal vi undersøke forholdet mellom samtidige estetiske framstillinger av Norge under andre verdenskrig og 22. juli på den ene siden, og den personlige og aktive konstruksjonen av minner på den andre. Dette skjer innenfor konteksten av en utstilling som hele tiden utvikler seg eksperimentelt og interaktivt.

Tanken er å invitere de besøkende til aktivt å engasjere seg som kulturelle deltakere i våre definerte kontekster og ikke bare være passive forbrukere av erindringer knyttet til en traumatisk fortid. Heller enn å opprettholde "offisielle" måter å huske tidligere traumatiske hendelser på, søker utstillingen Minnelaboratorium (arbeidstittel) å skape en arena for å utforske virkelighetens kompleksitet og trekke inn den besøkende som medskaper og meningsskaper. Dermed får den besøkende eierskap til historien, både den kollektive og sin egen.

Denne arbeidspakken er inspirert av teorier om museet som en deltakende kulturinstitusjon samt av deltakende samtidskunstpraksis. De besøkende inviteres til å presentere sine egne perspektiver på hvordan vi husker traumatiske hendelser, og dette vil inngå i et digitalt arkiv som blir en integrert del av utstillingen. Utstillingen vil også gi rom for tverrfaglig dialog og en praksisbasert tilnærming til kunnskapsproduksjon og erfaringsutveksling i prosjektet.