Tiril vokste opp i troen på at hun var en heterofil gutt. I dokumentaren, som har fått tittelen «Guttejenta», forteller hun om sin oppvekst, og hvilke forventninger hun selv opplevde av seg selv og andre.
Artikkelen er mer enn to år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
– Det hele startet som en oppgave vi fikk sist semester i Litteratur, film og teater-studiet ved UiA. Alle i kullet skulle lage et portrett om noen, men det var ikke spesifisert at det måtte være noen andre. Jeg visste at jeg hadde en historie som var verd å fortelle, så det falt naturlig for meg å lage et selvportrett, sier Tiril Myhre Skår.
– Enten var ting «guttete», eller så var de «jentete». Det var ingen rom i midten, og heller ikke mulig å kombinere ting. Enten Disney-prinsesse eller actionhelt. Kjønnsrollene var så etablerte. Nå er vi heldigvis kommet dit at vi snakker om alle
oss som ikke kjenner oss igjen i en slik verden, og jeg er glad for å kunne bidra med min historie. Da jeg begynte på ungdomsskolen og kom i puberteten måtte jeg legge fra meg gutteidentiteten min, men på ungdomsskolen ble jeg introdusert til filmen «Fucking Åmål». Der var det en jente som ikke behøvde å være så typisk jentete og som også likte jenter, akkurat som meg, sier hun.
Tirils dokumentar om seg selv og sin egen oppvekst har premiere på Barnefilmfestivalen i Kristiansand torsdag 2. mai.
– Det er stort underskudd på film som både handler om tema som er politisk viktige og som samtidig berører så personlige og følsomme sider av det å vokse opp og være menneske. Tirils film favner begge disse sidene på en mesterlig måte. Nettopp derfor er den valgt ut til Barnefilmfestivalen, sier foreleser og filmprodusent Jan-Robert Jore.
Han har veiledet Tirils dokumentar, og er glad for at den nå får anerkjennelse.
– Det er alltid viktig for et studieprogram som Litteratur, film og teater at det som produseres av studentene treffer mange og får den bekreftende anerkjennelsen det er å bli valgt ut til et profesjonelt festivalprogram som Barnefilmfestivalen, sier han.
– Hvordan var det å jobbe med sin egen historie på denne måten?
– Først trodde jeg det skulle bli lett, for jeg visste jo hvordan jeg ville fortelle min historie. Men jeg har en «talking head»-del av filmen som jeg utsatte så lenge som mulig. I den delen svarer jeg på spørsmål om min oppvekst, og jeg var redd for å ikke få frem det jeg ville. I slutten av filmen sammenligner jeg min egen barndom med barna som vokser opp i dag, og det var veldig sårt for meg. Det å vise frem sårbarhet var vanskelig for meg, men også nødvendig for filmen. Jeg er veldig glad for at jeg valgte å gjøre det til slutt, sier Tiril.
Filmen ble sendt inn til Barnefilmfestivalen litt for gøy, og premieren er nå utsolgt. På grunn av interessen for filmen har den også blitt satt opp som en forfilm på en annen visning, så filmen vil nå mange unge mennesker.
– Responsen har vært kjempebra, og jeg har fått mye ros og gode tilbakemeldinger på filmen. Det gjør meg veldig glad, for jeg brenner virkelig for budskapet. Jeg håper folk sitter igjen med en større forståelse etter å ha sett filmen. En forståelse for behovet for skeive karakterer og rollemodeller i media. Det er kjempeviktig for unge, sier hun.
Blant dem som har meldt sin interesse for filmen er den internasjonale barnefilmfestivalen i New York, New York International Childrens Film Festival.
– De tok kontakt med meg og ba meg om å sende inn filmen til vurdering. Å gå fra en oppgave i dokumentarlaging til å kanskje bli valgt ut til en skikkelig stor filmfestival er en drøm som har blitt virkelighet, sier hun.