0
Hopp til hovedinnhold

– Vi må snakke mer om digitalisering

Digitalisering vil endre livene våre på svært mange måter, og teknologene kan ikke ha enerett på samtalene om dette, mener professor Leif Skiftenes Flak ved Senter for digital transformasjon.

Om få år vil hjemmene våre være fylt av smart-produkter. Men hvem eier dataene, og hvordan skal de brukes? Det er bare en av utfordringene for digitaliseringen, sier professor Leif Skiftenes Flak.

Hva er egentlig digitalisering?

Leif Skiftenes Flak, foto

Professor Leif Skiftenes Flak ved Institutt for informasjonssystemer, Universitetet i Agder.

– Det er lett å tenke at det er noe teknisk, at digitalisering bare er å sette strøm på en boks eller en prosess som allerede finnes. Men egentlig handler det om å fundamentalt forandre måten vi jobber på. Det griper dypt inn i arbeidslivet, privatlivet og samfunnet vårt. La oss ta helsesektoren som eksempel. Eldrebølgen gjør at vi ikke vil kunne fortsette å løse oppgaver på samme måte som i dag. Om vi bruker teknologien til å automatisere en del rutineoppgaver, frigjør vi tid slik at helsearbeidere kan fokusere på mer krevende og nødvendige ting.

Hva med andre sider av samfunnet?

– Se for eksempel hvordan musikkbransjen har endret seg de siste tiårene. Tidligere var vi avhengige av lokale musikkbutikker for å få tak i musikk, mens nå får vi alt vi trenger via ulike strømmetjenester. Vi hører fortsatt på musikk, men den lokale butikken er borte. Det er mange lignende eksempler. Vi trenger fortsatt sko, men stadig flere av skoene våre kommer fra en nettbutikk i Tyskland. Vi liker fortsatt å reise på ferie, men trenger ikke lenger det lokale reisebyrået siden vi har internett. De fleste av oss er fortsatt avhengige av en bank, men vi trenger ikke lenger å gå til banken for å ordne ting. Alle disse tingene påvirker samfunnet vårt på ulike måter.

Hva med farene ved digitaliseringen? Hva bør vi passe på?

– Facebook er på mange måter en suksesshistorie som knytter hele verden sammen. På den andre siden kan vi være betenkte over at makten til å påvirke over 2,3 milliarder mennesker ligger hos et selskap som i begrenset grad er underlagt demokratisk styring. Noen få selskaper får veldig mye makt, og i dag er det svært få reguleringer på dette området – selv om EU har begynt å komme på banen. Hvis – eller når – slike selskaper bestemmer seg for å bruke makten sin til å påvirke demokratiske prosesser eller misbruke kunnskapen de har om svært mange av oss, kan vi være virkelig ille ute. 

Digitalisering er noe alle snakker om nå – alt fra offentlige tjenester til undervisning i skolene og næringslivet skal digitaliseres. Snakker alle om den samme tingen?

– Alle har nok en ulik forståelse av hva digitalisering er, og hva de legger vekt på. For noen handler det fortsatt om å få opp en nettside eller nettbutikk. For andre kan det handle om å utnytte teknologier som kunstig intelligens, blockchain og tingenes internett for å gjøre ting på nye måter – eller til å gjøre ting som ikke har blitt gjort før. Det er mye snakk om hva vi kan bruke data til.

Ja, apropos data; Det har blitt hevdet at det sterke personvernet gjør at Norge sakker akterut for eksempel i forhold til Kina. Hvordan kan vi hevde oss innen digitalisering om vi møter slike begrensninger?

– Her er det nok uenighet mellom forskere. Enkelte har pekt på at personvern er til hinder men andre mener at vår noe begrensede tilgang til data gjør at dette tvinger oss til å utvikle bedre algoritmer enn de som har overflod av data. Simpelthen fordi algoritmer som utvikles med små datasett må være smartere enn algoritmer som utvikles med store datasett for å gi samme presisjonsnivå. Jeg tror imidlertid forskere bør få tilgang til flere datasett enn de har i dag. I en del tilfeller vil det være mulig å bruke syntetiske data, altså data som representerer reelle data, men som ikke kan spores tilbake til enkeltpersoner. Det arbeides med å etablere slike anonymiserte data fra store norske registre som kan brukes til forskning. Det er usikkert om det vil hjelpe alle som har behov for store datasett, men vi skal være forsiktige med å si fra oss personvernet bare fordi vi har et problem vi vil løse. Da løser vi ett problem men skaper et annet.

Bør vi ikke kunne stole på at forskere tar godt vare på data?

– Jo, det bør vi egentlig. Men det er et spørsmål om hvor langt tilliten skal gå, og hvor stor fallhøyden blir om tilliten blir misbrukt. Da informasjon om 50 millioner Facebook-brukere kom på avveier gjennom det vi kjenner som Cambridge Analytica-skandalen, hadde det sitt opphav i en Cambridge-professor som tok en bijobb hos eierselskapet til Cambridge Analytica.

Hva blir den viktigste utfordringen for digitaliseringen videre?

– Personvern og datasikkerhet blir viktige elementer. Det vil bli en rekke utfordringer knyttet til reguleringer av data – for eksempel knyttet til tingenes internett. Hvem eier dataene når vi putter sensorer i alt fra kjøleskap til toaletter, hvordan skal disse dataene utveksles og hvilke regler gjelder for bruk av dataene? Hvilke lover gjelder på Internett? Store selskaper som Google og Apple selger oss kostbare produkter som sender dem data om når vi slokker lyset om kvelden og hvor vi beveger. Hva skal dette brukes til – og vil vi dette?

Datatilsynet advarer stadig sterkere, men få ser ut til å bry seg. EU har tatt initiativ til personverns-lovgivningen GDPR og en ny opphavsrettslov. Dette har skapt storm internasjonalt, men jeg håper vi kommer til å se flere overnasjonale retningslinjer i tiden fremover.

Norge har fått en digitaliseringsminister nå – var det nødvendig?

– Ja, det er viktig å sette politisk fokus på en av de store tendensene i samfunnet vårt, og gi digitaliseringen noe i retning av den oppmerksomheten den fortjener. Men jeg tror ikke det vil være tilstrekkelig.

Hvorfor ikke?

– For det første fordi ministerposten er lagt til Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Offentlig digitalisering må skje på tvers av departementene for at innbyggere og næringsliv skal få sømløse tjenester fremover. Derfor må digitaliseringsministeren kunne påvirke hvordan de andre departementene prioriterer. I Danmark har de lagt modernisering og digitalisering under Finansdepartementet, et departement med mye større budsjett og gjennomføringsevne. Jeg tror at vi også her i Norge må rigge kraftigere verktøy for digitaliseringsarbeidet.

Hva vil bli den viktigste oppgaven til ministeren?

– Mange forstår ikke omfanget av digitaliseringen, så ministeren må skape forståelse både i forvaltningen og i samfunnet. Men han må også tenke selv. Det er mange krefter som presser på for å øke hastigheten på den digitale utviklingen. Det er viktig å ta et skritt tilbake og tenke på konsekvensene. Hva vil alle disse endringene i offentlige tjenester og i arbeidslivet gjøre med samfunnet vårt og den enkeltes rettigheter?

Du er leder for Senter for digital transformasjon (CEDIT). Hva gjør dere?

– Vi er helt nystartede, og vil jobbe med å forstå de samfunnsmessige konsekvensene av digitalisering. Vi er 28 forskere, og har fem stipendiater med fem til på vei inn. Prosjektene våre vil for eksempel handle om smarte byer, utdanning, ulike konsekvenser av sosiale medier og styring på nasjonalt og internasjonalt nivå.

Er det fortsatt et kompetansebehov innen digitalisering?

– Ja, både på utvikling av teknologier og hvordan disse kan brukes på best mulig måte. Det vil også være stort behov for kompetanse innen informasjonssikkerhet og det man kan kalle «digitaliseringskompetanse» – kompetanse om hvordan dagens og morgendagens teknologier kan spille sammen med mennesker på nye måter for å gi konkurransekraft i næringsliv og forsvarlig innovasjon i det offentlige. Men flere fagdisipliner må også komme på banen for å diskutere digitalisering. Det digitale skiftet kommer til å få så vidtrekkende konsekvenser at det fortjener å ta en større plass i det offentlige ordskiftet.

Send studiet på mail