Gå til hovedinnhold
0
Hopp til hovedinnhold

Vi bør avstå fra flere kriger i humanismens navn

Etter nederlaget i Afghanistan må vi nå endelig ha forstått at vår vestlige samfunnsmodell egner seg best i vestlige land og ikke kan eksporteres hvor som helst.

Artikkelen er mer enn to år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Bilde av amerikanske soldater som marsjerer.
Siden den arabiske våren ble til vinter og Taliban nylig gjenerobret Afghanistan, er kanskje tiden moden for å revurdere bruken av humanitær intervensjon, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsbilde: Pexels.com

Etter den kalde krigens slutt og Berlin-murens fall i 1989 trodde mange i Vesten at verdens politiske historie hadde kommet til sitt endepunkt. Den vestlige liberale samfunnsmodellen hadde entydig seiret over de alternative samfunnsmodellene.

Det forsto ikke minst befolkningen i Sentral- og Øst-Europa som omfavnet vår samfunnsmodell etter årtier under kommunistisk styre. Den positive utviklingen i disse europeiske landene styrket oss i troen på at vår samfunnsmodell var universell og dermed kunne spres til alle verdens land og folk – om nødvendig ved bruk av makt.

 

Forskningsdagene

Som en del av Forskningsdagene 16.-27. september, publiserte Universitetet i Agder åtte kronikker i Agderposten og Fædrelandsvennen. Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen: https://www.fvn.no/mening/kronikk/i/5GLMwO/vi-boer-avstaa-fra-flere-kriger-i-humanismens-navn 

Bruk av makt mot suverene stater er imidlertid forbudt i henhold til folkeretten. Unntak finnes, som når et land handler i selvforsvar eller etter vedtak fra FNs Sikkerhetsråd innenfor rammen av FN-pakten. Men unntaket gjelder ikke for å fremme vår samfunnsmodell.

På 1990-tallet greide folkerettsjurister allikevel å finne et rettsgrunnlag for en offensiv intervensjonspolitikk i den middelalderske læren om rettferdig krig. Etter denne læren er maktbruk mot et annet land tillatt dersom landets regime for eksempel gjør seg skyldig i overgrep mot sin egen befolkning. I folkeretten kalles dette humanitær intervensjon.

Å tillate humanitær intervensjon ble viktig for Vesten i forbindelse med Kosovokrigen i 1999, fordi et FN sikkerhetsråds-vedtak manglet. Kosovo var på det tidspunktet en delstat i staten Serbia. Krigen ble utløst da serberne presset kosovoalbanerne ut av delstaten Kosovo. NATO, med Norge, intervenerte og brukte makt mot Serbia for å stanse det de anså for å være etnisk rensing med henvisning til retten og plikten til humanitær intervensjon.

I 2011 intervenerte NATO, med Norge og med støtte fra FNs sikkerhetsråd, i Libya med henvisning til den samme retten og plikten til humanitær intervensjon. Formålet med å sette inn militæret var å hindre det man mente var Gaddafi-regimets overgrep på sivilbefolkningen.

Men det var også klart at flere, også norske stortingspolitikere, så på aksjonen som en måte å fremme den vestlige samfunnsmodellen i Nord-Afrika på i forbindelse med den pågående arabiske våren, der demokrati så ut til å vinne fotfeste.

Men NATO-landene hadde forregnet seg når det gjaldt utsiktene for demokrati, rettsstat og menneskerettigheter i Nord-Afrika. Demokratibevegelsen ble raskt knust. Videre hadde NATO-landene misforstått den politisk-religiøse situasjonen i Libya. Det man trodde var Gaddafi-regimets overgrep mot sivilbefolkningen, viste seg å være en blodig borgerkrig mellom likeverdige parter som sivilbefolkningen var fanget mellom.

Vestens militære innblanding innebar dermed at det i afrikansk målestokk moderate, sekulære og stabile Gaddafi-regimet ble erstattet av en rekke ekstreme islamistiske grupper i permanent strid med hverandre. Det førte også med seg større lidelser for sivilbefolkningen.

Vår 20 år lange og omfattende militære intervensjon i Afghanistan i kjølvannet av terrorangrepet mot USA i 2001 var også inspirert av læren om rettferdig krig.

Det er på det rene at dersom målet med NATOs intervensjon hadde vært å hindre ytterligere terroranslag fra terroristgruppen Al Qaida, så hadde en mindre operasjon vært tilstrekkelig. Men NATO og Vesten hadde fått det for seg at Afghanistan skulle omgjøres fra et muslimsk Taliban-teokrati til et vestlig inspirert demokrati. Der skulle menneskerettigheter, og særlig kvinners likestilling, bli respektert.

Siden den arabiske våren ble til vinter og Taliban nylig gjenerobret Afghanistan, er kanskje tiden moden for å revurdere bruken av humanitær intervensjon.

For det må være klart at vår samfunnsmodell og tilhørende institusjoner – som demokrati, menneskerettigheter og rettsstat – krever et helt bestemt historisk, kulturelt og religiøst verdigrunnlag som bare finnes i vestlige land. Dette har vi tilsynelatende glemt fordi vi i vår iver etter å eksportere denne modellen har frakoblet den dens verdimessige forutsetninger.

 

Med dette in mente, samt de siste tiårs dyrekjøpte erfaringer, må det nå være klart at vår samfunnsmodell ikke uten videre kan transplanteres inn i den historisk, kulturelle og religiøse sammenhengen som finnes i Midtøsten eller Nord-Afrika.

En slik forståelse lå til grunn for freden i Westfalen i 1648. Den gjorde slutt på 30 års religionskrig Europa og markerte begynnelsen på den moderne folkeretten.

Kanskje vi nå heller bør bruke krefter på å rydde opp i eget hus. De siste 50 årene har Vesten ikke bare blitt akterutseilt økonomisk. Etter årtiers dekonstruksjon av egen kultur og historie gjennomlever vi en identitetskrise. Vi må gjenoppdage våre unike vestlige verdier for å kunne møte og løse dagens utfordringer internasjonalt som nasjonalt.