Gå til hovedinnhold
0
Hopp til hovedinnhold

Tvilsomme regimer rykker stadig nærmere

Norsk næringsliv må stadig forholde seg til udemokratiske land som bryter menneskerettigheter og fører en aggressiv utenrikspolitikk.

Artikkelen er mer enn to år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Bilde av Afghanistan og Tadsjikistans representanter som drøfter miljøutfordringer. Representantene sitter ved et langt bord, med mikrofoner foran seg. Torbjørn Bjorvatn sitter helt til venstre på bildet.
Afghanistan og nabolandet Tadsjikistan drøfter grenseoverskridende miljøutfordringer i regi av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Fotoet er fra 2013 og Torbjørn Bjorvatn sitter helt til venstre på bildet. Foto: OSSE

Et nytt forskningsfelt i skjæringspunktet mellom økonomi og politikk er nå i vinden i norsk og internasjonal forskning. Stikkordet er avglobalisering. Forskere ser tegn på at en lang periode med økt globalisering nærmer seg slutten.

Vi så det allerede før koronautbruddet. Det foregår mindre handel og gjøres færre investeringer over landegrensene. En ubehagelig konsekvens er at dette fører Norge og norsk næringsliv nærmere det man kan kalle problemstater. Det er land hvor demokrati og rettsvesen er svakt utviklet. Ofte er disse å finne i urolige hjørner av verden.

Forskningsdagene

Som en del av Forskningsdagene 16.-27. september, publiserte Universitetet i Agder åtte kronikker i Agderposten og Fædrelandsvennen. Denne kronikken ble først publisert i Agderposten 17. september 2021:
https://www.agderposten.no/meninger/tvilsomme-regimer-rykker-stadig-naermere/  

Etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 rådet USA grunnen alene som økonomisk og militær supermakt. I tiåret som fulgte undertegnet vestmaktene og de tidligere kommuniststatene avtaler om nedrustning, demokrati og menneskerettigheter.

Ennå hadde ikke Kina og andre mellominntektsland inntatt den globale scenen. Denne idyllen er nå historie. Russland avviser i dag de felles verdierklæringene fra 1990-årene. Og Kina er blitt verdens nest største økonomi og kan om få år gå forbi USA.

Med en ny global balanse er også det storpolitiske klimaet blitt tøffere. Verdens handelsorganisasjon (WTO) strever med å utmeisle felles regler for den globale vareutvekslinga. Økonomiske straffetiltak mellom land er mer utbredt enn for bare få år siden. Handelskrigen mellom USA og Kina har tydelige sikkerhetspolitiske overtoner.

Forvitringen av internasjonale spilleregler rammer Norge hardt. Problemstatene er rykket nærmere. Tida da Norge ustraffet kunne tale land som bryter menneskerettene midt imot, er forbi.

Som en liten og åpen økonomi er vi nødt til å forholde oss til verdenssamfunnet som det er – ikke som vi kunne ønske det skulle være. Vi må lære å omgås tvilsomme regimer.

I møte med andre lands politiske og industrielle ledere er det vanskelig å refse menneskerettighetsbrudd samtidig som vi søker en plattform for samarbeid og dialog. I praksis har vi derfor to valg fremover: Samarbeid eller boikott.

Boikott fører trolig til en svekkelse av norsk industri og tap av arbeidsplasser. Samarbeid betyr at vi må tone ned omtalen av menneskerettigheter og demokrati. Gevinsten er tilgang til markeder. Mitt råd til norske styresmakter og næringsliv er derfor: Søk samarbeid ute i verden, også med land som bryter med menneskerettigheter og demokrati.

Høres dette kynisk ut? Ja, utvilsomt. Men vi som husker Willy Brandt og Henry Kissinger, har også sett verdien av realpolitikk, tilnærmingen som i sin tid bidro til slutten på den kalde krigen.

Samarbeid med tvilsomme regimer kan gi støtet til reform og avspenning. Ved å være til stede i problemstater vinner Norge nyttige erfaringer. Vi lærer å forstå hvordan disse landene styres. Vi lærer å kjenne sentrale industriledere og politiske ledere og får innsikt i kultur og samfunnsprosesser. Det gir oss i sin tur mulighet til å påvirke.

Selv i diktaturer fins det alltid yngre og mer framtidsrettede mennesker – framtidige ledere – som er åpne for endring. En spansk diplomat sa det en gang sånn til meg: «Turistene brakte demokratiet til Spania.»

Med andre ord: Internasjonale kontakter er virkningsfulle. Ved å engasjere seg i handel, investeringer og kulturelt samarbeid får norske aktører et lokalt kontaktnett og ei hånd på pulsen i landet.

Hvis vi hadde fulgt boikott-linja, ville vi riktignok hatt våre blankpolerte idealer i behold, men stått maktesløse på utsida når vinden snudde. Samarbeidstanken har et sterkt fotfeste også i mellomstatlig diplomati. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) vektlegger økonomisk, kulturelt og vitenskapelig samarbeid og grenseoverskridende miljøtiltak. OSSE ser på dette på lik linje med samarbeid om demokrati, nedrustning og menneskerettigheter.

Noen vil innvende at Norge legitimerer udemokratiske land ved å samhandle med dem. Dette mener jeg er feil. Norske bedrifter står ansvarlige for sin egen atferd og ikke for politikken til vertslandet. Tvert imot kan norske virksomheter være med og øve innflytelse ved å avstå fra korrupsjon, behandle sine ansatte anstendig og utøve samfunnsansvar overfor sivilsamfunnet i land hvor de er aktive.

Jeg peker på en farbar tredje vei for norske politikere og norsk næringsliv – et alternativ til unnfallenhet på den ene sida og utmeldelse på den andre. Norge vil trolig fortsatt være tjent med å håndheve internasjonale straffetiltak mot land som på ulike måter truer freden. Men effekten av en sånn politikk er uviss, og den må oppveies av dialog, utstrakt kulturelt samarbeid og – så langt som mulig – handelssamarbeid.

Denne veien er full av dilemmaer. Men på sikt kan den vise seg vel så effektiv som boikott-linja. Alternativet synes mye verre: avglobalisering, rivalisering og opprustning.