Gå til hovedinnhold
0
Hopp til hovedinnhold

Språk skaper avstand i barnevernet

– Foreldre kan føle seg maktesløse i møte med barnevernets fagspråk, sier professor Reidun Follesø. Hun er ute med en ny bok om det norske barnevernet.

Artikkelen er mer enn to år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Illustrasjonsfoto av familie i møte med det offentlige.
Fortellinger er spesielt viktig når mennesker føler seg avmektige. Men barnevernets beskrivelser gir ikke alltid plass til hverdagsspråket, sier professor Reidun Follesø. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Barnevernet skal være samfunnets sikkerhetsnett for barn som ikke får den omsorgen de trenger.

Men språket som barnevernet bruker kan være et hinder for at sikkerhetsnettet fungerer så godt som det skal, ifølge professor Reidun Follesø som er aktuell med boken Hva er barnevern, utgitt av Universitetsforlaget.

– Når du skal beskrive det du gjør når du gir barnet ditt omsorg, så bruker du ikke alltid de samme ordene som barnevernet. Og fagspråket, som er laget for å gjøre samtaler mellom fagfolk lettere og mer effektive, kan være med å skape stengsler som er fryktelig vanskelige å komme forbi, sier hun.

Da Follesø skrev boken var hun professor på Institutt for sosiologi og sosialt arbeid på Universitetet i Agder (UiA). Nå deler hun tiden sin mellom UiA og Universitetet i Sørøst-Norge.

Foto av Reidun Follesø

– Dette er en innføringsbok for dem som ikke kjenner til barnevernet, men den skal også gi nye perspektiver for dem som kjenner barnevernet godt fra før. Min rolle er å være både en venn og en kritiker av barnevernet, sier professor Reidun Follesø.

Ugyldige følelser

Hun skriver blant annet om barnevernets bruk av ord som mentalisering og mentaliseringsevne.

– Ordene skal bety evnen til å sette seg inn i andres situasjon, men de gir sjelden mening for dem som barnevernet møter. Og det gir ikke alltid mening for dem som jobber der heller, sier hun.

I boken trekker hun frem flere historier fra sine tretti år som forsker på barnevernet.

– Foreldre kan beskrives som lite samarbeidsvillige, eller vanskelige. Samtidig kan følelser som fortvilelse, glede og redsel være med å ugyldiggjøre budskapet til foreldre og barn i de skriftlige fremstillingene, sier Follesø.

Kjennskap gir tillit

Follesø mener at jo mer kjennskap man har til barnevernet, desto større tillit har man til det. For de som vet lite om barnevernet er det lettere å falle for misforståelsen at de bare kan gå inn og hente barn.

– Vi vet at det er barn som har farlige hjem og som lider på ulike måter. Da trenger vi noen som med klokskap og kunnskap går inn og sier at barn ikke skal ha det slik. Da trenger man makt, og når man har makten til å gå inn i det aller helligste mellom barn og foreldre, er det forståelig at foreldre blir redde, sier hun.

Follesø ønsker seg et barnevern som er mer utadvendt, og mer opptatt av å oppklare misforståelser om hvordan de arbeider. Hun foreslår at barnevernet i likhet med politi og brannvesen besøker barne- og ungdomsskoler for å fortelle om arbeidet sitt.

Mer brukermedvirkning

– Når jeg møter barn og unge i dag, synes jeg ikke fortellingene deres har blitt så annerledes. Jeg møter dem som er kjempeglade for hjelpen de har fått, og som har blitt sett, hørt, forstått og tatt på alvor. Og jeg møter dem som har opplevd det motsatte, sier hun.

På spørsmål om hva barnevernet kunne gjort annerledes, trekker Follesø frem hvordan barnevernet i dag konstrueres ovenfra og ned, mens brukerne, altså barn, foreldre og foresatte, får gi innspill for å justere det som allerede er bestemt.

– Men om vi hadde spurt brukerne først om hvordan barnevernet skulle løse oppgavene sine på en god, trygg og troverdig måte, tror jeg vi ville fått helt andre løsninger enn dem vi har i dag. Vi klarer ikke å sørge for medvirkning på alvor, sier hun.

Follesø foreslår å åpne for mer radikale forslag fra brukerne.

– Kanskje vi ikke bare skulle invitert til medvirkning på små justeringer, men åpnet for andre og litt kakafoniske tanker på hvordan barnevernet kunne sett ut. Foreldre og barn har ikke én stemme, men jeg tror vi ville funnet frem til hva som må være til stede for at flere skal føle seg respektert og forstått, sier hun.

Glad for femårig utdanning

I 2019 startet UiA Norges første femårige master i barnevern. Follesø var studieprogramleder på utdanningen fra oppstarten til august i år.

– Du trenger god kompetanse på å møte mennesker, og det er en prosess som tar tid. Du får også en bedre analytisk kompetanse, du lærer deg kritisk tenkning og om det å være forsker. Jeg ønsker at vi får uteksaminerte studenter som har tanker om hva vi skal endre og hvordan vi skal få det til, sier hun.

Follesø sier at den femårige utdanningen har blitt kritisert både for å være for praksisnær og for å være for akademisk, mens hele poenget er å kombinere de to tingene.

– Jeg synes det er rart at man trenger fem år for å bli musikkpedagog eller lærer, men at det skal holde med tre år for å bli barnevernspedagog, sier hun.