Også omsorgsboliger må være gode hjem

Vi har lett for å tenke at mennesker med psykiske helseplager først og fremst trenger terapi, men bostedet er også svært viktig. For noen kan det faktisk være det viktigste.  

 – Når vi har sittet isolert under koronakrisen har vi alle følt på hvor viktig det er å ha et godt hjem. Vi trenger trygghet, et sted å trekke oss tilbake til, men også et sted hvor vi kan vokse og dyrke frem vår identitet. Det kan være vanskelig når boligen din ser ut som en institusjon.

Det sier universitetslektor Jan Georg Friesinger ved Institutt for psykososial helse ved Universitetet i Agder (UiA). Onsdag 27. mai disputerte han for ph.d.-graden «Materialities matter. An exploration of supported housing for people with mental health problems”.  

Skape et hjem sammen

Universitetslektor Jan Georg Friesinger ved Institutt for psykososial helse, UiA.

I avhandlingen ser han på hvilken betydning bostedet har for velvære, sosial identitet og privatsfære for mennesker med psykiske helseproblemer. Funnene hans går på tvers av med noen av trendene innen dagens arkitekturløsninger for slike omsorgsboliger. 

 – Innen psykisk helse legges det mye vekt på mellommenneskelige relasjoner. Forskere tenker gjerne at terapi foregår i et tomrom, men det stemmer jo ikke, sier Friesinger.

For å skape et godt hjem er det viktig at beboerne er med på å skape det, for eksempel ved å være med å bestemme hvor skillevegger skal være, og hvilke farger interiøret skal ha. Det kan også være viktig at boligen ligger i et vanlig boligstrøk. 

 – Når de ansatte og beboerne går sammen om å skape en god atmosfære der alle blir sett, fungerer det også positivt for beboerne, sier Friesinger. 

Begrensende arkitektur 

I arbeidet med doktorgraden har Friesinger blant annet besøkt syv ulike bofellesskap i Norge. Der så han at det var mange ting som virket inn på hvor godt boligene fungerte, ikke minst arkitekturen. 

Mens en type arkitektur kan virke begrensende for beboerne, kan en mer åpen arkitektur gjøre det lettere for dem å bli sett på som medborgere.  

I avhandlingen bruker Friesinger begrepene narrowing og widening materialities for disse to typene arkitektur. 

 – Arkitektur med robuste løsninger er veldig i tiden nå. Det kan for eksempel være ståltoaletter slik som de har i fengsler. Det kan være med å stigmatisere beboerne, og flere av dem jeg snakket med følte at det var uverdig, sier Friesinger. 

Plassering er viktig 

Et eksempel på begrensende arkitektur kan være boliger som er plassert langt borte fra sentrum uten noe egentlig nærmiljø.  

– Mange av beboerne ønsker å få en jobb, flere sosiale relasjoner og å starte med fritidsaktiviteter. Det kan være vanskelig for dem når alle tilbudene er langt unna. Lokalisering av slike boliger bør være basert på en grundig vurdering, og det er dessverre ikke så ofte tilfellet, sier Friesinger. 

Et annet eksempel kan være bofellesskap som er plassert rett ved siden av et psykiatrisk sykehus eller en annen institusjon, noe som er med å skille beboerne ut som annerledes. 

Redusert til stereotyper 

Friesinger håper at når kommuner skal lage slike boliger i fremtiden, vil de bygge på en mer helhetlig stedsforståelse som tar inn over seg alt fra hvor naboskapet er lokalisert til bygningene, rommene og de små tingene.  

Men det er også viktig å være oppmerksom på at ting kan være tvetydige.

– Jeg spurte beboerne hva som var viktig for dem, og mange nevnte godt brannvern. Det viser seg at det ofte oppstår branner i slike boliger. Men selv om brannvernet gjør at beboerne føler seg sikrere, kan det også være at de føler seg mer overvåket og spesielle, sier Friesinger.

Dette gjaldt spesielt om brannvernet i boligen var institusjonspreget, noe som var med på å understreke at boligen var annerledes.  

– Vi er mer sårbare når vi er i en situasjon hvor vi trenger omsorg. Det er viktig at løsningene er gode slik at beboerne ikke føler seg uvanlige eller redusert til stereotyper. Det kan være så enkelt som å installere en komfyrvakt i stedet for å ha en tidsbryter på komfyren, sier Friesinger. 

Han legger vekt på at grundig evaluering, lokalisering i vanlige boligstrøk og det å få hjelp hjemme er viktigere enn å bygge boliger som koster mange millioner kroner. 

– Gode bofellesskap behøver ikke koste så mye. Man skaper gode atmosfærer sammen. For mye funksjonalisme kan rett og slett være ødeleggende, sier Friesinger.