Nord-Irland skulle aldri vært opprettet

Denne kronikken ble først publisert i VG 3. mai.

For å unngå borgerkrig på den irske øya ble Nord-Irland opprettet. Siden har provinsen vært preget av splid og borgerkrig. Slik det var før delingen av Irland.

Nord-Irlands hundreårige historie har vært preget av mistillit, vold, terror og politiskideologisk uenighet. Nord-Irland ble opprettet som et resultat av århundrer med konflikter mellom Storbritannia og Irland.

Provinsen er mest kjent for den blodige borgerkrigen The Troubles som herjet mellom 1968- 1998. Men opprettelsen av Nord-Irland var like voldelig og motsetningsfylt som under den tretti år lange borgerkrigen.

Politisk sto nasjonaliser mot unionister. De første ville være del av Irsk selvstyre; de andre ville forbli i Storbritannia. Det var gateslag i byer og tettsteder mellom partene.

Urolighetene begynte ikke i 1968, men fortsatte. De begynte heller ikke i 1921. Det trøblete forløpet til opprettelsen i 1921 var også en fortsettelse av flere hundreår med motsetninger i Irland, som var underlagt parlamentet i London mellom 1801-1921.

Den britiske statsministeren Herbert Asquith undervurderte motstanden mot irsk selvstyre i 1912. Unionistene i Ulster, den nordlige provinsen på den irske øya, ville heller forbli i union med britene.

I frykt for selvstyret hadde mer enn en halv million britiske protestantiske unionister i 1912 undertegnet en pakt som forpliktet unionistene til å iverksette alle nødvendige midler for selvstyret. Pakten er en kamperklæring mot den britiske regjeringen om ikke å bli oversett og ignorert. Den mobiliserer til kamp mot irsk selvstyre som nå var vedtatt. I 1913 ble en frivillig halvmilitær styrke – Ulster Volunteer Force - opprettet for å kunne forsvare unionistiske interesser.

På to år var det skapt to minoriteter i Irland. De nasjonalistiske katolikkene var i mindretall i Ulster i nord og de protestantiske unionistene var i mindretall i Irland. Politikken var preget av to religiøse og kulturelle identiteter som sto sterkt mot hverandre.

Landegrensa på den irske øya var feil da planene ble lagt for irsk selvstyre etter 1912. Med en ny lov skulle selvstyret gis til hele Irland med et parlament i Dublin, underlagt London-parlamentet. Feilen var at Irland i det hele tatt ble delt. Likevel var det på grunn av historiske hendelser vanskelig å se for seg en annen løsning den gangen.

I dag står vi med et hundreårig tilbakeblikk. Det har vært 100 år med splid og motsetninger. Ikke bare drap, henvdrap og bomber, men til dels atskilte skoler og boligområder. De mange, lange og høye fredsmurene er et ironisk eksempel på hva slag fred og forsoning som er oppnådd. Men det er fredeligere nå enn i 1921.

Løsningen britene valgte i 1921, i håp om å unngå borgerkrig og langvarig konflikt, førte likevel til hundre år med geriljakrig og drap og bomber i Dublin, Belfast, Omagh og London.

To motsetningsfylte identiteter har ofte vært historiefortellingen for opprettelsen av Nord-Irland. Men for unionistene var økonomi en sterk pådriver for å beskytte Ulster mot irsk selvstyre.

Forretningsvirksomhet og industri sto sterkere i områdene rundt Belfast enn andre deler av øya. Tekstil- og skipsindustri bidro til sysselsetning og økonomisk vekst i Ulster og ved Harland & Wolff-verftet i Belfast ble Titanic bygget mellom 1909-1911.

Tumultene i årene 1912-1914 skapte en ideologisk diskusjon om hvordan den irske politiske situasjonen skulle innrettes. London ønsket å fjerne seg fra Irland-spørsmålet og sette en stopper for irsk innblanding i politikken i London.

På grunn av første verdenskrig ble videre diskusjoner om irsk selvstyre og mulig deling av øya utsatt. Utsettelsen forarget en gruppe irske separatister i Dublin som gjennom Påskeopprøret i 1916 erklærte republikken Irland for opprettet. Opprøret ble rask slått ned av britene. Britenes henrettelse av de involverte separatistene satte sinnene i kok i Dublin.

Påskeopprøret og den påfølgende reaksjonen skapte en større kløft mellom nasjonalister og unionister. Nasjonalistene ble mer anti-britiske og sterkere ble ønsket om full selvstendighet fra den britiske unionen.

Unionistene ble tydeligere i sitt krav til London om at irsk selvstyre, og ikke minst uavhengighet, bare kunne skje ved at Ulster forble britisk.

I frykt for borgerkrig og utrygghet for hva som ville skje, ble Nord-Irland opprettet 3. mai 1921 etter ytterligere tumulter og politiske diskusjoner. Provinsen forble britisk etter at Ulster ble krympet fra ni til seks fylker for å sikre et unionistisk flertall. Sørlige Irland ble en fristat.

Premisset for delingen av øya var feil og er forblitt feil i 100 år. Britene ga etter for unionistisk press og ville samtidig distansere seg fra problemene på øya. To nasjoner med eget selvstyre ble den dårlige løsningen. Nord-Irland ble en unionistisk provins med innebygd systematisk diskriminering av det nasjonalistiske mindretallet.

Delingslinjen på den irske øya ble ikke en vanlig grense. Det var verken grensevakter eller grensekontroller. Grensa gikk gjennom jordbruksland og byer, og den delte boligområder og lokalsamfunn i to. Etterspillet i nord ble blodig. Kong Georg V prøvde å mane partene til ro og forsoning. Dette var hovedbudskapet til kongen da han åpnet parlamentet i Belfast. Partene hørte ikke på kongen heller. I løpet av to år ble over tusen mennesker drept i urolighetene.

I provinsens første tiår festet likevel unionistene grepet over nasjonalistene, både politisk, sosialt og økonomisk. Nasjonalistene ble gjort til annenrangs borgere i en liten del av Irland hvor unionistene med britisk velsignelse hadde et to til ett flertall.

Nord-Irland ble opprettet med et bakteppe av vold, terror og trusler. Provinsens hundre år har vært preget av mistillit mellom Storbritannia og Irland, og mellom til dels segregerte folkegrupper. 100-års markeringen er ingen feiring. Få av provinsens 1,9 millioner innbyggere synes den blodige historien er noe å feire.