Krigsseilerhistorien må skrives om, ifølge ny doktoravhandling
USA samarbeidet tett med Norge og tvangsflyttet nordmenn til norske domstoler i Storbritannia under andre verdenskrig. Det kommer fram i Bjørn Tore Rosendahls ferske doktoravhandling.
Artikkelen er mer enn to år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Bjørn Tore Rosendahl presenterer nye funn om norsk og internasjonal sjøfartshistorie i sin doktoravhandling.
Britene satte premissene for norsk sjøfartspolitikk under krigen. Samtidig avga britene suverenitet til Norge og andre land som fikk etablere egne domstoler i britiske havnebyer.
Bjørn Tore Rosendahl anslår at flere hundre norske sjøfolk ble internert på Ellis Island i USA før de ble sendt tilbake til havner i Glasgow, Liverpool, London og andre havnebyer i Storbritannia. Der ble de stilt for norske sjømannsdomstoler og kunne bli idømt både bøter og fengselsstraffer. Mange norske sjøfolk ble omplassert til tjenester der de ikke kunne rømme til USA. Flere ble plassert på skip som seilte langs den britiske kysten.
– Ikke siden paven på 1500-tallet hadde en egen domstol i England, har britisk suverenitet blitt påvirket så sterkt, sier Rosendahl.
Han disputerte 2. februar ved Universitetet i Agder (UiA) med avhandlingen Seafarers or war sailors? The ambiguity of ensuring seafarer´s services in times of war in the case of the Norwegian merchant fleet during the Second World War (UiA, 2017).
Handelsflåten statsstyrt
Den norske handelsflåten var den fjerde største i verden i 1940. Da krigen brøt ut i Norge, rekvirerte den norske regjeringen handelsflåten. Rederne måtte stille skip og mannskap til myndighetenes rådighet.
Innen utgangen av 1940 var omkring 1 000 norske skip rekvirert og 27 000 sjøfolk statsansatte. Blant dem mer enn 3 000 utenlandske, inklusive 1 000 kinesere. Under krigen var handelsflåten en del av det statsstyrte og statseide rederiet Nortraship (Norwegian Shipping and Trade Mission), administrert av norske myndigheter i Storbritannia.
Churchill presset på
Norske sjøfolk hadde arbeidsplikt og verneplikt under andre verdenskrig, men pliktene kunne bare opprettholdes ved hjelp av de allierte.
– Handelsflåten var Norges viktigste bidrag under krigen, og det var viktig for den norske eksilregjeringen å sikre at sjøfolkene jobbet, sier Rosendahl.
Med støtte fra britene ble norske domstoler etablert i Storbritannia i 1941 og administrert av den norske eksilregjeringen gjennom krigsårene.
Statsminister Winston Churchill trykket selv på for å få det britiske parlamentet til å godkjenne de utenlandske domstolene på britisk jord.
Domstolsordningen gjaldt ikke bare for Norge. Også eksilregjeringer fra andre allierte land som Belgia, Polen, Nederland og Hellas hadde egne domstoler i Storbritannia under krigen.
– Statsminister Winston Churchill involverte seg flere ganger direkte i arbeidet med å legge til rette for den norske handelsflåtens arbeid under krigen, sier Rosendahl.
Britenes politikk
Churchill fryktet tyskernes ubåter, men var avhengig av en velfungerende handelsflåte som kunne frakte varer og drivstoff til britene. Han fulgte nøye med og spurte den norske statsminister Johan Nygaardsvold om sjøfolkene var fornøyde etter at det hadde vært mange streiker og mye uro på norske skip sommeren og høsten 1940.
Bjørn Tore Rosendahl disputerte 2. februar 2018 ved Universitetet i Agder (UiA) med avhandlingen Seafarers or war sailors? The ambiguity of ensuring seafarer´s services in times of war in the case of the Norwegian merchant fleet during the Second World War.
Churchill ville strekke seg langt for å tilfredsstille nordmennene og involverte seg direkte i løsningen som sørget for å avslutte streikene. Innen utgangen av 1940 fikk norske sjøfolk langt bedre vilkår enn britiske.
Norge hadde en av verdens mest moderne tankflåter før krigen. Tankskipene spilte en strategisk nøkkelrolle for britene. Flåten fraktet omkring 40 prosent av alt drivstoff til britene i løpet av de første krigsårene. Denne drivstofftransporten regnes som Norges viktigste bidrag under krigen.
Nordmenn internert i USA
De alliertes samarbeid om å deportere norske sjøfolk som hadde rømt eller ikke ville seile fra USA til Storbritannia, er tidligere ukjent. Avhandlingen avdekker for første gang Norges rolle i etableringen utenlandske domstoler i Storbritannia.
Ifølge Rosendahl hadde britene og amerikanerne langt større innflytelse på den norske politikken overfor krigsseilerne enn det som tidligere er kjent.
– Den norske eksilregjeringen var avhengig av støtten fra USA og Storbritannia, og sjøfolkene var så viktige at håndteringen av dem ikke kunne overlates til eksilregjeringen og Nortraship alene, sier Rosendahl.
Internasjonalt historieperspektiv
Doktoravhandlingen gir ny kunnskap om norsk sjøfartshistorie under krigen, men har også et internasjonalt perspektiv. Rosendahl utvider den tradisjonelt norske og nasjonale rammen for fortellingen om krigsseilerne ved hjelp av internasjonal forskning og britisk kildemateriale.
Utenlandske sjømenn får også for første gang sin plass i norsk krigs- og sjøfartshistorie.
– Vi har tidligere visst at det var asiater på norske skip, men den norske og allierte politikken overfor dem har vært ukjent fram til denne avhandlingen. Det var 1000 kinesere på norske skip før krigen; knapt noen ved krigens slutt, sier Rosendahl.
Før krigen utgjorde kineserne den største gruppen utenlandske sjømenn på norske skip. De ble sett på som gode og lojale sjømenn. Under krigen krevde kineserne likelønn, mens norske myndigheter ville betale dem den samme hyra som i fredstid. Da oppsto det streiker og konflikter som førte til at kineserne ble byttet ut med briter, canadiere og andre utledninger.
Ved krigens slutt var 25 prosent av sjøfolkene på norske skip utenlandske, flesteparten av dem var briter.
2208 norske sjømenn døde ved krigsforlis i trafikk for Nortraship. 953 utlendinger mistet livet i de samme forlisene, 253 av dem var kinesere.