0
Hopp til hovedinnhold

Hvorfor skaper fortellinger om krigen debatt?

Tre ferske nyfortolkninger av krigen som har vakt intens debatt, er Marte Michelets sakprosabok Hva visste hjemmefronten? og NRK-seriene Atlantic Crossing og Frontkjemperne.

Marte Michelets bokomslag, collage

Kronikken ble første gang publisert i Fædrelandsvennen 22. august.

Debatten lar seg relativt lett forklare med at framstillingene enten angriper fortellinger som mange ikke ønsker å bytte ut, eller at de ikke har sterk nok troverdighet og legitimitet som historieformidling.

Samtidig er det for enkelt å trekke den konklusjonen at bare en framstilling er historisk korrekt, så blir den akseptert. Det kan faktisk også være motsatt, at bare en framstilling har høy fiksjonskvalitet, så er det ikke så nøye med korrektheten. Historieforståelsen vil formes av slike fortellinger også.

Dessuten er det viktig å ha klart for seg at fortiden ikke er en konstant størrelse der hendelser er enten riktig eller galt formidlet. De faktiske forholdene er aldri mer faktiske enn at de er opplevd fra en synsvinkel og endret av en hukommelse, og fiksjonene er aldri mer fiktive enn at de kan ha store og varige konsekvenser. Når en hendelse blir til fortelling, uansett om sjangeren er fag eller fiksjon, får fortellingen en egen overbevisningskraft og kulturell dynamikk.

De faktiske forholdene er aldri mer faktiske enn at de er opplevd fra en synsvinkel og endret av en hukommelse.

Framstillinger av fortiden har heller ikke bare som mål å formidle kunnskap om det som har skjedd, men de springer like mye ut av et behov i nåtiden for å skape kontinuitet og kollektive identiteter, samt å bringe ulike typer ideologisk motiverte tematikker og synspunkter fram i offentligheten.

Dette betyr at det generelt sett ikke er så enkelt å besvare spørsmålet om hvorfor krigen fortsatt skaper debatt. Det handler om økende avstand og generasjonsmotsetninger, om kommersielle interesser og mediemakt, og om nasjonal, lokal og personlig selvforståelse. I dette potente landskapet kan vi i visse tilfeller til og med stille spørsmål om hvorfor noen framstillinger ikke vekker større debatt.

Jon Michelet skrev for eksempel en svært populær romanserie om krigsseilerne. Seksbindsverket En sjøens helt kom ut i perioden 2012 til 2018 og fikk mange litterære priser, og salget er på rundt en million eksemplarer. Romanene er blitt lest som troverdige skildringer av norske sjømenns erfaringer under krigen, og de er utvilsomt fulle av historisk korrekt og etterprøvbar informasjon.

Samtidig har romanserien en problematisk kjønnsprofil. Det er menn som har alle de aktive rollene, og som utfører heltedådene på nasjonens vegne. De fleste kvinnene inngår i seksuelle relasjoner til mennene, først og fremst som prostituerte i utenlandske havner. De er gode å ha, men får ofte nedlatende omtale, både av fortelleren og av kundene. Det samme skjer ikke med dem som kjøper tjenestene, og tekstens norm er at det er mer respektabelt å kjøpe enn å selge sex. Undringen går på at dette mønsteret, som vi i dag vil kalle sexisme, ikke har høstet mer kritikk.

Et annet eksempel er Simon Strangers roman Leksikon om lys og mørke fra 2018, som fikk mye positiv oppmerksomhet. Forfatteren vant til og med Bokhandlerprisen. Stranger forteller historien til sin kone Rikkes jødiske familie. Hennes oldefar, Hirsch Komissar, ble drept på Falstad i oktober 1942, og sønnen spør hvorfor. For å svare, må Stranger ikke bare fortelle familiens historie, men også utarbeide en fortelling om nazisten og terroristen Henry Rinnan.

Romanen inneholder en lang og detaljert scene der Henry Rinnan torturerer og dreper sin tidligere elskerinne Marie Arentz i Bandeklosteret i Trondheim. Stranger framstiller det som om Rinnan er drevet av en pervers seksualitet, noe som ikke er belagt i annen litteratur. Også her er det underholdningsromanens krav som i dette tilfellet gjør at torturistens psyke blir tilført en skrekkinngytende og pirrende sadistisk seksualitet. Mange vil nok bare unne Rinnan å få et slikt portrett, men det er jo likevel verdt en etisk refleksjon.

Et tredje eksempel er Maja Lundes barnebok Over grensen (2012) og Johanne Helgelands film Flukten over grensen (2020), som er basert på Lundes bok. Den handler om to norske barn, Gerda og Otto, som hjelper to jødiske barn med å flykte over grensa til Sverige. Barna blir jaget av tyske soldater med geværer og hunder, men klarer mirakuløst å unnslippe.

Fortellingen har en rekke litterære hentydninger, blant annet til eventyret om Hans og Grete, De tre musketerer, og Dyrene i Hakkebakkeskogen. Selv om boka, og særlig filmen, har et realistisk uttrykk, bidrar disse fiktive trekkene til at fortellingen oppleves som oppdiktet. Plottet er altså temmelig utroverdig, og fortellingen har klare fiktive trekk, men samtidig formidles en historisk situasjon som var høyst reell, og som boka og filmen levendegjør på en engasjerende måte.

I disse tre eksemplene fungerer krigsframstillingen etter prinsippet om at hensikten helliger midlet. Leserne tar Michelets utdaterte kjønnsunivers med på kjøpet fordi krigsseilernes restituering er legitim og viktig. Leserne tar Strangers perverse Rinnan-figur med på kjøpet fordi fortellingen om jødenes lidelser er legitim og viktig. Og leserne tar Lundes og Helgelands usannsynlige plott med på kjøpet fordi det historiske scenariet er legitimt og viktig.