0
Hopp til hovedinnhold

EU bestemmer fremdeles over Storbritannia

Statsminister Boris Johnson vet det vil være katastrofalt for britene å gå ut av overgangsperioden uten en handelsavtale med EU.

Illustrasjon av Storbritania og EU

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 17. desember. 

Storbritannia gikk ut av EU 31. januar, men EU legger ennå føringer for britenes fremtid. Derfor vil britene bøye av og godta de fleste av EUs krav, enten før overgangsperioden går ut ved årsskiftet eller rett etterpå.

Johnson og den konservative regjeringen er under sterkt press. Håndteringen av pandemien fra mars til nå har vært katastrofal. Fra en brakseier i parlamentsvalget for nøyaktig ett år siden, er de konservative og Labour nå jevnstore på meningsmålingene. Labours leder Keir Starmer er mer populær enn Johnson.

Under pandemien har økonomien vært i fritt fall. Uten en handelsavtale vil det økonomiske fallet ytterligere skape problemer for et flertall av britene. I tillegg vil det bli grensekaos, tollkluss og forsinkelser på en rekke leveranser. Studier viser til en sterk økonomisk nedgang uten en handelsavtale.

Forhandlingene fortsetter, tidsfrister kommer og går. Men snart må partene bli enige om en avtale eller være enige om å være uenige.

Særlig tre områder utgjør uenigheten. Fiskeripolitikk, rettferdig subsidiering av britisk og europeisk næringsliv og hvordan fremtidige tvister mellom partene skal løses.

En del av uenigheten handler om symbolpolitikk, suverenitet, råderett og EUs regelverk. Ved en avtale handler det om britenes tilgang til EUs indre marked og fri flyt av varer, tjenester og personer på tvers av grenser.

Storbritannia forlot EU 31. januar og hevder de nå må beskytte sin egen suverenitet. EU krever at visse spilleregler må følges hvis britene vil ha tilgang til det indre markedet. Unionen har 27 andre medlemsland å forholde seg til.

Forholdet mellom partene er asymmetrisk. Storbritannia med sine 68 millioner innbyggere mot EUs nesten 450 millioner har vesentlig mer å tape på en no-deal enn EU. Storbritannia importerer langt mer fra EU enn motsatt. Alt kaoset som vil oppstå uten en avtale er ikke Storbritannia forberedt på. I alle fall ikke ennå.

Dermed er en avtale med EU viktig for Johnson og britene, både politisk og økonomisk.

Neste parlamentsvalg skal i prinsippet ikke holdes før i 2024. Fraværet av en avtale kan likevel få store konsekvenser for Johnsons oppslutning. De fleste som stemte brexit i folkeavstemningen for fire og halvt år siden, ønsker ennå brexit. Men ifølge britisk presse er det et betydelig mindretall som ønsker å gå ut av overgangsperioden uten en avtale som sikrer britene tilgang til det indre markedet.

I følge Financial Times sender britene 47 prosent av sin eksport til EU. Tyskland, Frankrike og Italia sender cirka 6 prosent hver av sin eksport til Storbritannia. Britene har hele veien overvurdert sin økonomiske betydning for EU. De har lenge forhandlet i troen på at Storbritannia og EU er likeverdige partnere. Det er de ikke, og ifølge avisen har britene misforstått hvordan EU forvalter sine økonomiske interesser.

Det betyr ikke at EU ønsker å gå ut av overgangsperioden uten en avtale. En avtale er også viktig for unionen, men ikke for enhver pris.

EU kan ikke undergrave medlemslandenes integritet og kollektive regelverk for at et tidligere medlemsland skal få en avtale utover det unionen står for. EUs argument siden brexit-avstemningen har vært at det ikke skal lønne seg å forlate felleskapet. En for god avtale med britene vil også sette en standard EU ikke kan leve med i fremtiden.

Etter all sannsynlighet vil avtalen bli formulert slik at begge parter står igjen som vinnere. For Johnson og den britiske regjeringen er det viktig å vise briter at de ikke ga seg i viktige symbolsaker. En avtale skal også kunne selges til alle fløyene av det konservative partiet uten at den skal true Johnsons posisjon som leder. En rekke tidligere konservative ledere og statsministere er felt av EU-spørsmålet. Johnson ønsker ikke å bli den neste.

For EU er en avtale viktig å få i havn. Det viser at unionen kan takle at en så stor økonomi som Storbritannia forlater felleskapet, men likevel ønsker å ha en fremtid tilknytning til EU. Det er en seier for EU hver gang et land ønsker å samarbeide med unionen uten at samarbeidet går på akkord med EUs regelverk.

EU kan dermed fire på fiskeripolitikken og muligens være med på å opprette et organ som ser på fremtidige tvistesaker mellom partene. Men de kan ikke innføre konkurranseregler for britisk næringsliv som er annerledes enn de som gjelder for EU. Det vil gi britiske selskaper en konkurransefordel i EUs indre marked. Det vil igjen underminere unionens egne selskaper.

En konstruert avtale som dette vil gi begge parter en følelse av seier. Men den vil hovedsakelig være på EUs premisser. Det vet britene.

For britene er det viktig å ikke tape ansikt, men snarere vise at de har stått på kravene og vunnet frem på de områdene som er viktigst for landet. Dermed kan Johnson og den konservative regjeringen gå videre med hode høyt hevet, selv om det til slutt er EU som har bestemt hvordan avtalen skal se ut.