Arven etter 1968 lever videre på flere samfunnsområder

Året 1968 ruver. Det var studentopprør i mange deler av verden. Størst var opprøret i Frankrike da både studenter og arbeidere gikk sammen. Flere millioner telte de. I USA nådde den aktivistiske motstanden mot Vietnamkrigen et høydepunkt samtidig med drapene på den liberale justisministeren Robert Kennedy og borgerrettsforkjemperen Martin Luther King jr.

I Norge betydde ikke året 1968 særlig mye, men fikk desto større virkninger senere.

De fleste er enige om at 68-opprøret rommet mer enn året 1968. 68-opprøret begynte rundt 1960 og varte langt inn i 1970-årene. Det var borgerrettsbevegelsen i USA som ville gi afroamerikanere rett til å stemme, gå på ulike offentlige steder, få bo og arbeide der de ville. Det var studenter verden over som demonstrerte mot autoriteter og systemer, og mange som gikk sammen om å protestere mot USAs krigføring i Vietnam.

Så kom det avleggere, slik som homobevegelsen, likestillingskampen, kampen for urbefolkninger, de som sloss for natur og miljø og valgte alternative livsstiler. I løpet av noen år rundt 1970 kom en kulturrevolusjon der ungdommer globalt begynte å gå i olabukser og t-skjorter og hadde langt hår og var uformelle i omgangstonen. «De» og «Dem» forsvant i Skandinavia som tiltaleformer. Felles for alle bevegelsene var oppgjøret med autoriteter og ensretting, frigjøring av individet og kravet om likeverd.

Ettertiden har oppfattet 68-erne som urealistiske, utopiske og uansvarlige drømmere med uflidd hår og rare klær. Mange av dem var også unge, ofte tenåringer og i begynnelsen av tjue-årene. Senere endte flere av dem opp i dress og godt betalte jobber.

I en ny bok, Arven etter 1968, argumenterer jeg og andre forskere for at virkningshistorien til 1968 er undervurdert. Kanskje tapte 68-erne omdømmekampen, men de vant ideologisk og politisk. I dag er det vanskeligere å diskriminere og trakassere folk fordi de er kvinner, homser, transer, samer, jøder eller funksjonshemmet enn det var i 1960-årene, takket være 68-erne.

Likeverd er blitt sikret gjennom både lover og nye sosiale normer. 1968-bevegelsene har skapt demokratisering. Elever og studenter har klagerett og medinnflytelse, og ledere forventes å høre på ansatte og deres representanter. Det er langt større aksept for å «være seg sjøl» i tro, livsstil og seksuell orientering. Vi er blitt mer tolerante. Miljøsaken har vunnet varig gjennombrudd, og et nytt klimabrøl har kommet.

Men 1968-opprøret har ikke bare en rød bunnlinje som rettet seg mot undertrykking, sosial rettferdighet og fordeling, og en grønn bunnlinje som ringet inn vern om natur og miljø og ville en ny verdensorden. Vi har i boka vår argumentert for at 1968-opprøret også fikk en blå bunnlinje.

Høyrebølgen betydde en annen frigjøring av enkeltindividet, som forbruker, kunde, entreprenør og boligkjøper. Høyre tok et oppgjør med Arbeiderpartistatens korte åpningstider, kringkastingsmonopol og strenge regulering av eiendomsmarkedet, og ikke minst formynderholdningen. I dag kan vi handle døgnet rundt, og som kunder og kjøpere har vi store rettigheter.

Felles for rød, grønn og blå ungdom var at de ville rive ned autoriteter og frigjøre enkeltmennesket.

I Arven etter 1968 argumenterer vi tverrfaglig for at virkningshistorien kan følges på mange samfunnsområder, og fikk varig betydning. Den skapte en ny pedagogikk der elevens behov ble satt i sentrum. Litteraturen og filosofien søkte å frigjøre enkeltmennesket fra tvang og ensretting. Kunsten kastet vekk strenge konvensjoner om hvordan et maleri eller skulptur skulle se ut.

Vi fikk religiøse strømninger som plukket elementer fra ulike religioner, og som kunne endres om man ikke trodde lenger. Unge kristne innførte en snillere Gud som sluttet å straffe. Demokrati og medbestemmelse ble løftet enda mer som krav og mål. Og vi fikk større tro på markedet, lønnsomhet og effektivitet der den enkelte skulle ha frihet til å skape det, og der de som ikke lyktes, kunne gå under.

Men 1968-bevegelsene har ikke bare fjernet autoriteter og konvensjoner. De har innførte nye og mer skjulte autoriteter.

Ikke minst tenderer en arving – identitetspolitikken i 2017–2121 – mot ensretting i tanker og tro. Det er bestemte ord og vendinger som må benyttes når en skal snakke om urbefolkningers kamp for anerkjennelse og rettigheter, kvinners kamp mot trakassering, homofiles og transpersoners kamp for likeverd, og nye og gamle minoriteter som opplever å bli diskriminert.

Helst skal man la de undertrykte snakke, og nøye seg med å lytte. Like fullt er identitetspolitikken nødvendig og nyttig i en tid med sterk framgang for de nasjonal-konservative kreftene i flere deler av verden. Identitetspolitikken i de siste årene er den siste fasen av demokratiseringen som har pågått i to hundre år. Den handler om likeverd og medbestemmelse, og er et sterkt uttrykk for 1968.