0
Hopp til hovedinnhold

Språkskulptøren Vesaas – lettlest og sanselig

- Tarjei Vesaas er en haiku-dikter. Når han skriver om en stein, er det steinen der og da han skriver om. Ordene og setningene var ikke skrevet breddfulle av symboler og naturmystikk – men ingen skriver så sensuelt som Vesaas, sier Kjell Ivar Skjerdingstad.

Artikkelen er mer enn ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

18. mars disputerer han ved Høgskolen i Agder, som den andre stipendiaten fra HiAs eget doktorgradsprogram.

 

Kjell Ivar Skjerdingstad er den første som har skrevet doktorgradsavhandling om Tarjei Vesaas i Norge.

 

Nylesingen bryter med myten om forfatterskapet til vår fremste språklige billedhogger.

 

Ikke vanskelig tilgjengelig

 

- Mener du at bøkene Tarjei Vesaas skrev ikke er fulle av symbolikk og naturmystikk - slik norsklektorer og litteraturvitere har fortalt oss i alle år?

- Ja. Vesaas kommenterte ikke sin egen litteratur, men han ristet på hodet når han ble presentert for mer eller mindre underlige og fantasifulle tolkninger, sier Skjerdingstad.

Men det betyr ikke at leseren blir sittende uten bilder i hodet, selv om tolkningene av dem som symboler svinner.

Avhandlingen heter da også ”Usynlige bilder. Sanselighet og identitet i Tarjei Vesaas’ forfatterskap.” Hoveddøra til avhandlingen er ”Båten om kvelden” – den siste prosaboka Tarjei Vesaas skrev - og regnet som forfatterens oppsummering av sitt forfatterskap og liv.

De usynlige bildene Skjerdingstad beskriver er svært forskjellige fra dem som har svevet rundt Vesaas’s forfatterskap før. Spissfindige tolkninger av påståtte symboler stenger for det Vesaas vil si, mener doktoranden. De usynlige bildene er derimot de sansningene og assosiasjonene som leseren kjenner og ser i samme øyeblikk som teksten leses. Ikke intellektuelle øvelser i etterkant, altså.

- Det blir en kollisjon, et absurd forhold mellom mytene om Vesaas og tekstenes sanselige kraft.

 

Sanselig lesning på toget

For fem-seks år siden underviste Kjell Ivar Skjerdingstad ved Universitetet i Stockholm, i nordisk litteratur. Vesaas sto på programmet – og hva var mer naturlig enn å lese ”Båten om kvelden” på toget.

- Jeg ble bergtatt der og da. Ingen har skrevet så sanselig som Vesaas. En tysk student jeg hadde sa om Vesaas’ ”Vårvinter” – kanskje hans aller beste prosastykke - at ”teksten vibrerer”. Det er en veldig god karakteristikk. Lesingen får meg til å sanse noe jeg ellers ikke ville sanset, sier doktoranden.

Her er det nylesingen av Vesaas som haikudikter smeller inn. Når leseren konsentrerer seg om det som står, uten å gruble over mulige symboler – blir det en opplevelse av at det som står er det det er – alt skjer foran teksten. Bildene som blir beskrevet må tas for pålydende. Når fuglene flyr i ”Fuglane” er de ikke symboler – men fugler som lager mønstre formet som greiner på himmelen.

- Så klarer Vesaas å lage mønstre i teksten som leseren oppfatter – og det er der litteraturviterne starter. Mens leserne sitter bergtatt, henført, rasende eller kvalm med bildene slik teksten beskriver dem i hodet, en kroppslig opplevelse av litteratur. Vesaas kan sette leseren i en tilstand av totalt mørke, sier Skjerdingstad.

”Huset i mørkret” er et eksempel på det. Leseren blir ledet inn i så mørke rom at orienteringssansen blir borte, inn i en labyrint med lysende piler som peker inn mot et rom fylt av total meningsløshet.

- Vesaas gir leseren en total sanseopplevelse som kommer foran språket, foran ordet – men gjennom mørket minner han også om hva livet betyr. Uten at leseren graver seg ned i en symbolverden, mener Skjerdingstad.

Vår fremste billedhogger i språket

 

- I tillegg til at han nok er vår fremste modernist var Tarjei Vesaas også vår fremste billedhogger i språket. Ingen finsmed, heller en grovarbeider som makter å skulpturere språket så det blir veldig påtakelig, svært erotisk. Språket hans er ikke så nyansert, og har mange gjentagelser, sier doktoranden.

 

 

Og spekulerer i om det var bakgrunnen i den rotfaste Telemarkskulturen som gjorde Vesaas så trygg og sikker at han våget å utfordre i språket.

- Han skriver jo kjemperare ting, det er det som er så morsomt. Kanskje den grove tilhoggingen kom av at han var bonde, som på et vis er grovarbeid. Vesaas har en utrolig sterk språklig signatur – etter tre setninger vet leseren at det er en Vesaas-tekst. Dette er noe av det jeg prøver å finne ut av i avhandlingen, hva det er som gjør språket så sanselig.

Risikabel nylesning

 

- Du legger sannelig hodet på blokka når du slår fast at Vesaas skal leses direkte, ikke slik at teksten skal leses symbolmettet og skrelles lagvis som en løk?

- Jeg forsøker å komme bortenfor de forestillingene vi har om tingene slik vi har lært og trodd at de skal være. Vil gjerne være litt ikonoklast, sier Kjell Ivar Skjerdingstad.

(ikonoklast (av gr. eikon, bilde, og klan, knuse), billedstormer. Mots. ikonodul, billeddyrker. Striden mellom ikonoklastene og ikonodulene i det bysantinske rike; billedstriden. Under reformasjonen forsvarte Luther helgenbildene, mens Calvin og de reformerte nærmest var ikonoklaster. Kilde: Caplex nettutgave

Og gir seg ikke med det:

- Du har skrevet avhandlingen på bokmål, og ikke på nynorsk. Mange vil nærmest regne det som en fornærmelse mot en av de største nynorskforfatterne?

- Jeg kan skrive nynorsk. Jeg skrev hovedfagsoppgaven min på nynorsk, og har skrevet flere artikler på nynorsk. Men i avhandlingen bruker jeg bokmål som en vaksine mot å bli for mye Vesaas i språket. Jeg har blitt kritisert for å lene språket for mye mot Vesaas – og fryktet at om jeg skrev avhandlingen på nynorsk ville det blitt farlig nær en parodi, sier doktoranden.

- Er du ferdig med Vesaas nå – å skrive en doktoravhandling er et intenst arbeid som lett gir overdose av studieobjektet?

- Slett ikke. Vesaas blir bare bedre og bedre, sier Kjell Ivar Skjerdingstad.

 

 

Her er Kjell Ivar Skjerdingstads egen oppsummering av avhandlingen:

 

”Usynlige bilder. Sanselighet og identitet i Tarjei Vesaas’ forfatterskap.”

<?xml:namespace prefix = o ns = "urn:schemas-microsoft-com:office:office" />

 

Avhandlingen problematiserer de utbredte mytene og oppfatningene om Vesaas som varm humanist, opprørsk romantiker, henført naturmystiker og utilgjengelig symbolist. I stedet møtes og motsvares disse bestemmelsene av en nøkternt regisserende Vesaas, en som er minst like beslekta med den japanske haikutradisjonen som med vestlig modernisme, en Vesaas som skulpturerer sine tekster, en billedhugger i språket.

 

Dette er den første doktoravhandlingen i Norge om Tarjei Vesaas (1897-1970) – Norges kanskje største prosamodernist i det tyvende århundret.

 

Avhandlingen nyleser Vesaas’ forfatterskap og demonstrerer hvordan det å lese Vesaas først og fremst er sanselig, sensuelt, kroppslig. Skjerdingstad undersøker hvordan ord og setninger kan utløse noe ikke-språklig. Dette har tidligere forskning i liten grad behandlet.

 

Gjennom en vitenskapelig essayistisk tilnærming vises hvordan studenter, lærere og forskere kan utgå fra denne fysiske erfaringen i sin vitenskapelige eller pedagogiske praksis – enten man leser Vesaas eller Hanne Ørstavik.

 

Når tekstene til Vesaas leses ut i fra de kroppslige erfaringer som de skaper, kommer også den identitetsproblematikken som så mange av verkene hans kretser omkring, til å framstå i et nytt lys. De vesaaske identiteter blir i følge Skjerdingstad ikke til ved sentimental dybdeboring, men ved å koble seg til andre ting, folk og fenomener. Det er som med den forelska, han er nærmest seg selv når han er borte fra seg selv, når all oppmerksomhet er slukt av den tilbedte.

 

 

Disputasfakta:

Kjell Ivar Skjerdingstad:

Doktoravhandling:

”Usynlige bilder. Sanselighet og identitet i Tarjei Vesaas’ forfatterskap.”

Disputas: Lørdag 18. mars 2006 klokka 10:15

Høgskolen i Agder, Sigrid Undsets hus på Campus Gimlemoen, Kristiansand

Prøveforelesninger:

Clara Holsts auditorium, Sigrid Undsets hus:

Fredag 17. mars 2006 kl 17:15 – 1800 over oppgitt emne:

”Det kroppslige i Edith Södergrans lyrikk”

Fredag 17. mars 2006 klokka 18:15 – 19:00 over selvvalgt emne:

”Fakta om Loe. Litteraturens overflate og mulige dybde.”

Disputasen ledes av dekan ved Fakultet for humanistiske fag, Ole Letnes.

Ordinære opponenter :

Professor Anders Olsson, Stockholms universitet (første opponent)

Professor Steinar Gimnes, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (annen opponent)

Tredje medlem av bedømmelseskomitéen er førsteamanuensis Elise Seip-Tønnessen , Høgskolen i Agder.