0
Hopp til hovedinnhold

Skriftspråket dominerer i klasserommet

Mens ungdomskulturen er preget av en rekke ikke-språklige virkemidler, er skriftspråket fremdeles dominerende i klasserommet. Samtidig åpner læringsarbeidet i skolen for bruk av bilder, film og lyd, men signaliserer likevel at det er skrift og tale som er best egnet til å formidle faglig innhold. Det viser avhandlinga til Anne Løvland, som disputerer for dr. art.-graden i språkvitenskap fredag 29. september.

Artikkelen er mer enn ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

- Det har vært moro å lære mer om hvordan barn og unge kan og vil kombinere ulike uttrykksmåter i faglige arbeid. Ekstra spennende har det vært å se hvordan elevene tilpasser uttrykksmåtene til de mange rollene de har i klasserommet, sier Anne Løvland, som disputerer ved høgskolens eget doktorgradsprogram i nordisk språk og litteratur.

Siden 2002 har stipendiaten ved Fakultet for humanistiske fag arbeidet med avhandlinga ”Samansette elevtekstar. Klasserommet som arena for multimodal tekstskaping”. Her har hun analysert sammensatte – eller multimodale som det heter på fagspråket -  prosjektarbeidstekster fra 40 elevgrupper på mellom- og ungdomstrinnet på Sørlandet.

- Mening skapes ikke bare av skriftspråk

Interessen for sammensatte tekster har hun hatt lenge. Det springer blant annet ut fra hovedfagsarbeidet hennes. Da hun tok hovedfag i 1991 var temaet analyse av skrift og bilder i lærebøker.

- Jeg har i grunnen alltid synes at det er naturlig at skolen tar inn over seg at vi mennesker bruker mer enn skriftsspråket når vi kommuniserer. Særlig i vår tid, der det er åpenbart at meining ikke skapes av skrift aleine, sier Anne Løvland.  

Her peker hun på at multimodale tekster kan sies å være vår tids kommunikasjonsform. Ulike medium som aviser, tv og bøker har lenge utnyttet meningspotensialet som ligger i å kombinere verbalspråk, lyd og bilde på ulike måter. Utviklingen av den digitale teknologien har dessuten gjort det teknisk mulig for de fleste av oss til å produsere avanserte multimodale tekster ved hjelp av private datamaskiner.

Klasserommet som arena for sammensatte tekster

Anne Løvland peker samtidig også på at klasserommet lenge har vært en arena for sammensatte tekster. Arbeid med multimodalitet er med andre ord ikke ukjent i skolen. Elevene dramatiserer, skriver, tegner, former, synger og spiller inn film for å skape mening. Det multimodale har ikke minst blitt en del av arbeidsforma prosjektarbeid.

- Hovedfunnene mine er likevel at skolen er ganske skriftspråksorientert. Det er de skriftspråklige delene av elevarbeidene som får sterkest oppmerksomhet gjennom for eksempel veiledning og vurdering. 

Anne Løvland tror likevel ikke at lærerne har noe imot å arbeide mer med multimodale tekster.

- Mange lærere er positive til at elevene skal arbeide med sammensatte tekster. Men samtidig overser skolekulturen i mange tilfeller meningspotensialet som ligger i for eksempel bilder, lyd og kroppsspråk. Når det handler om å formidle faglig forståelse for historiske eller samfunnsmessige forhold setter man sin lit til skrift og tale. Andre uttrykksmåter blir gjerne oppfattet som estetiske elementer som bidrar til å skape liv og oppmerksomhet rundt det faglige innholdet.

Mangel på teknisk kompetanse og få datamaskiner blir ofte sett på som et problem i skolen. I Løvlands materiale er digitale teknologi like brukt i elevarbeidene.

- Dette kan ha endret seg det siste året. Slik jeg ser det er digital teknologi likevel ingen forutsetning for å kunne skape gode sammensatte tekster, men bruken av slik teknologi kan ofte virke motiverende, hevder Løvland.

Ulike roller – ulik modalitetsbruk

Ut fra tekstanalyse, elevintervju og observasjoner i klasserom, skildrer Anne Løvland multimodaliteten i elevtekstene og viser også hvordan det multimodale samspillet i tekstene er preget av miljøet i klasserommet og i skolekulturen generelt.

- Det viser seg for eksempel at elevene går inn i ulike roller knyttet til ulike uttrykksmåter. En ser blant annet at mange bruker ikke-språklige virkemidler som lyd og kroppsspråk for å framstå som underholdere, mens skrift og tale kan bli brukt for å fylle en ekspertrolle.

Også i andre sammenhenger ser en at de unge spesialiserer modaliteten sin til situasjonen de er i, eller det de vil oppnå. For eksempel er modalitetsbruken ikke den samme overfor læreren som overfor vennegjengen.

Viktig bidrag til Kunnskapsløftet

Arbeidet til Anne Løvland er et bidrag for å forstå og vite mer om hvordan nettopp klasserommet kan være en arena for multimodal tekstskaping.

Hun er i den sammenheng positiv til at arbeid med sammensatte tekster har fått en sentral plassering i norskfaget i  den nye læreplanen for grunnskolen og videregående opplæring, Kunnskapsløftet (Utdannings- og forskingsdepartementet 2005), som gjelder fra høsten i år.

Løvlands avhandling fokuserer også på hvordan skolen kan legge til rette for at elevene skal utvikle multimodal tekstkompetanse som passer til dagens samfunn.

- Det synes som om flere nå er opptatt av at multimodalitet er med på å skape mening. Det skal bli spennende å se om funnene mine kan være et bidrag til å gjøre arbeidet med dette lettere for lærerne og skolene, sier hun.

 

Personalia: Anne Løvland (f. 1965) er fra Bø i Telemark og bor i Kristiansand. Hun har hovedfag i nordisk fra Universitetet i Oslo. Siden 1994 har hun vært høgskolelektor og stipendiat ved Høgskolen i Agders Fakultet for humanistiske fag.

Tidspunkt og sted for prøveførelesing: 28.9. 2006, kl. 1715-1800: “Multimodalitet i vitskaplege tekstar: mogelegheiter og problem”(oppgitt emne) og 1815-1900: “Kvifor eg ikkje vart marinbiolog. Kunnskapskonstruksjon og samhandling i fagtekstar for barn” (selvvalgt emne), Arne Garborgs auditorium (B1 006) Gimlemoen i Kristiansand.

Tidspunkt og sted for disputas: 29.9. 2006, kl. 1015, Arne Garborgs auditorium (B1 006), Gimlemoen i Kristiansand.

Både prøveforelesning og disputas inngår i Forskningsdagene 2006

Både prøveforelesningene og disputasen er åpne for alle interesserte!