Hernes som fornøyd universitetstaper

Høgskoledirektør Tor A. Aagedal introduserte den tidligere kirke- og undervisningsministeren. Da Aagedal kom inn i høgskolesektoren i 1994 hørte han om den umulige statsråden som nektet distriktshøgskolene i Agder og Rogaland å utvikle seg mot universitet. Han skulle til og med ha nektet de to distriktshøgskolene å møtes.

Minister Umulius

Etter en rask gjennomgang av en del Hernes-utsagn – de fins i tusenvis på nettet – tolket Aagedal den daværende statsråden slik at han egentlig var for universitet på Agder.

- Hadde han vært mot hadde han ikke tillatt sammenslåing av seks høgskoler som kunne forene krefter, sa høgskoledirektøren.

Hernes hadde heller ikke kjempet gjennom vedtaket i regjeringen i juni 1995 om å bygge Campus Gimlemoen til 800 millioner kroner om han var motstander av universitetstanken, tolket Tor A. Aagedal – og la til:

- Det som går som en rød tråd gjennom Hernes’s virke er fokus på kvalitet og utvikling. På spørsmål om utvikling av universiteter har Hernes sitert et uttrykk om at "ingen kjem til fjells på flat veg". I stedet for å dele ut billige navneskifter som kunne gitt opptil flere universiteter på Agder, har Hernes bidratt til å holde fokus på faglig utvikling. Vi har fått god trening i å bestige motbakker med det resultat at vi nå driver ren høydetrening for å bestige den siste topp. Det kan således ikke være tvil om at Hernes har vært en god mann for Agder Universitet, fridde høgskoledirektør Tor A. Aagedal til den innflytelsesrike eks-statsråden.

Som umiddelbart tok ny-tolkningen til hjertet:

- Politikk er å åpne mulighetene så andre kan gjennomføre ting du ikke hadde tenkt på, parerte Gudmund Hernes – og la til:

- Å kjempe mot universiteter er som å kjempe for dyden – det er en ganske deilig følelse når man gir opp.

Viljen til fortolkning

"Open for interpretation" er SFMOMAs eget motto, fortalte Hernes – og viste fram t-skjorten han kjøpte etter at han hadde sette en Chagall-utstilling der. En utstilling som fullstendig endret professorens forestillinger om den franske malerens kunst.

- Heldigvis var jeg "open for interpretation" selv, sa Hernes – og formulerte straks fire krav til hva som trengs i en fortolkning:

En gjenstand eller noe å fortolke. Et monn av nysgjerrighet – man må åpne seg for det man blir stilt overfor. Noe forhåndskunnskap – noe å tolke fra og tolke med, for eksempel noe av den tradisjonen eller bakteppe som de nye bidragene stilles i relieff til og kan utfordre Bevisstheten om at verden kan fortolkes på en ny måte

Det er de samme momentene som er hovedtrekk ved kjernevirksomheten ved universiteter og høgskoler, slo Hernes fast.

Det femte trekket som er nødvendig for fortolkning er at man stiller seg åpen for fortolkning selv – slik Hernes gjorde da han endret oppfatning av Chagall.

- Det viktigste artstrekket ved mennesket, faktisk det som gjør mennesket unikt, er at det er konstruert for selvforandring. Det er det viktigste av alle utviklingsmomenter, både for personlig ut6vikling og for sosial utvikling, sa Hernes.

Viljen til selvforandring

De viktigste hindringene for selvforandring er samfunn som blir konstruert slik at det som bor i hver enkelt blir innestengt.

- Det kan skje for eksempel ved økonomisk utbytting, sosial utarming og politisk undertrykking – kort sagt ved det Marx kalte fremmedgjøring, sa Hernes.

Men selvforandring kan også bli hindret av oss selv, ved at vi blir bundet og begrenset av våre egne forestillinger.

- Det er faktisk slik at de begreper vi tenker med og de ord vi benytter kan fange tanken på vei til tungen, sa Hernes.

Kollektive vrangforestillinger er det mange eksempler på, sa professoren, og trakk fram tullball fra flere fagretninger – som ideen om at jorden er flat, at forskjell i hudfarge er et uttrykk for forskjell i tankekraft, eller at Gud har utvalgt noen spesielle folk eller raser.

- Det er en kjerneoppgave for de høyere læresteder nettopp å utfordre det overleverte for så å sette tanken fri fra det som binder og begrenser, sa Gudmund Hernes.

Uten talentjakt i speilet

Viljen til selvforandring kan også bli stoppet av noe langt enklere enn kollektive vrangforestillinger og stengte tankebaner. Det er fraværet av ork.

- Menneskets evne til selvforandring kan oppheves av menneskets hang til selvbehagelighet. Ja, det er mange som rent ut sagt, selv om de ser seg i speilet hver dag, overser seg selv, sia Hernes.

Professoren mener at livet forblir en tilskuersport for mange. Det er flere som trives som vanedyr og stuegriser enn som forsøksdyr og prøvekaniner. Mange går ikke inn i alvorlig selvforandring fordi de ikke har fått vekket interessen for eget talent.

- Poenget er at det essensielle i detg vil forbli usynlig for deg dersom du ikke aktivt fremkaller det. Ta Michelangelos fantastiske statuer som lignelse: Han fant jo frem til dem ved å hogge vekk steinen rundt som skjulte dem. Men å gjøre det krever faktisk fantasi og ikke minst arbeid. Derfor er det en skam når mange studenter- som har så mange muligheter og ressurser som her – rapporterer at de bare bruker 20 timer til studier, på sin selvforandring, per uke, tordnet Gudmund Hernes.

De som velger å ikke handle, utfører en handling. Velger du å ikke beslutte, er det en beslutning. Velger du å ikke velge, er det et valg.

Nederlag er seier

- Noen vil si at det er lett å spenne forventningens bue for høyt, og at det bare gir nederlag og frustrasjoner. Noen vil kanskje si at fravær av nederlag er et tegn på at man har valgt klokt. Det er snarere et tegn på snusfornuft og gammelmodig måtehold enn på djervhet og livsappetitt, sa Hernes.

Man må ha mot til å bryte med standardforventningene fra familie, venner, alle andre og Det Store Vi. Utvikle fantasi til å spørre, oppfinnsomhet til å gi nye svar og fryktløshet til å gi andre fortolkninger. For: Å gjøre noe med seg selv er å gjøre noe for andre. Å være seg selv er å bli noe annet – og så dele all vår menneskelige mangfoldighet med hverandre.

- Oppgaven for høyere læresteder er å formidle lærdom og fremme kunnskap. Deres dobbelte, tilsynelatende kontradiktoriske oppgave er på en gang å være tradisjonsbevarere og endringsagenter, sa Hernes.

Å se med nye briller

En oppgave for høyere læresteder er å bevare det fortidens mennesker har skapt , tenkt og gjort gjennom samlinger, museer og biblioteker, der man kan finne mye nytt ved å finne tilbake. Samtidig lærdommen også får form ved at oversette manuskripter blir oversett, eller nye forbindelser mellom kjente elementer blir etablert – som da Rosette-steinen ga nøkkelen til å fortolke hieroglyfene.

Å fremme kunnskap vi si å se det alle har oversett og utfordre det alle har tatt for gitt – som da Newton ifølge legenden spurte "Why does an apple fall?" Det var et radikalt spørsmål fordi ingen noen gang hadde sett et eple slippes uten å falle. Og Newton spurte videre: Hvis et eple faller til jorden, hvorfor gjør ikke månen det? Og så ga han det forbløffende svaret: Men det er jo nettopp det månen gjør – det er bare det at den samtidig fyker så akkurat fort framover at den bommer hele tiden og derfor svever i et kretsløp rundt jorden. Å fremme kunnskap er å gjøre nye observasjoner, formulere nye overskridende antakelser eller gjøre eksperimenter som faktisk gir belegg for dristige hypoteser.

- Alt dette er variasjoner over temaet fortolkning: Å se, å gi mening, å presentere i forståelig form, å uttrykke i et annet formspråk eller representere med annen tydning, sa Hernes.

Men et høyere lærested skal ikke bare gi deg drivet og lysten til å fatte og formidle ditt eget fag – det skal også gi deg sans for andres. Dannelse er å kjenne nok felter og fenomener til å ha overblikk, å vite nok til å ha standarder for bedømmelse, å kunne nok til å ta del i en samtale om vesent6lioge spørsmål på alle livsfelter og ha glede ved dem – enten det er litteratur, musikk, historie, fysikk eller dans. Dannelse er å ha opparbeidet nysgjerrighet nok til aldri å slippe opp for spørsmål og opplevelseslyst. Dannelse er å ha tatt på alvor nok felter til å kunne delta med humor og til å kunne formulere det du erkjenner, mener og opplever annerledes enn hvemsomhelst.

- Det beste ved høyere læresteder er de emosjonelle sidene ved intellektuelt arbeid: De dagene du føler du har lært noe nytt eller funnet ut noe nytt – noe du ikke hadde eller verden ikke kjente fra før. Men det krever arbeid og det krever innsats – og ofte slit. De som sitter og venter at livet skal by dem opp til dans, bør skaffe seg en jobb ved samlebåndet i stedet. Så gjør de iallfall nytte for andre.

- Studietiden skal være en tid for skikkelig arbeid, sterke opplevelser og utvikling med driv, spenning og vidde, i flere retninger – alt på en gang. Oppgaven for høyere læresteder er å organisere livsvarige besettelser. For det er slike besettelser som kan fylle et liv med meninger og hverdager med zest og driv, sa Hernes.

Ingen egotripp

- Mitt tema har vært å gjøre seg åpen for seg selv for fortolkning – for det mest interessante som bor i enhver. Og at dette gjøres ved å åpne verden for andre og for seg selv. Men det står ikke bare om personlig forandring, men også om sosial forandring: Ikke bare individuell endring, men også om institusjonell endring. Da kan ikke verden organiseres rundt det egosentriske. Den må organiseres geosentrisk rundt den jord vi alle bebor. Da må man vie seg ikke bare til seg selv, men til den større krets man hører til, den større flokk man er en del av – til alles humanitet og velferd. Man må åpne seg og sette seg inn i og tolke andres forestillinger, følelser og indre liv, det som gir dem humanitet og identitet.

Dette er ikke noe høyere læresteder blir, men noe vi kan gjøre dem til, nettopp med institusjonelle grep for individuell endring. Da kan en høgskole bli et sted å være fordi det er et sted å lære – et sted for å se, et sted for å kunne. Et sted for fortolkning, et sted for forandring,. Et tankested og et hjertested. Et sted for å utvikle sans for det vakre, for furene i et ansikt, for linjene i et landskap, for budskapet i en bygning, for skjønnheten i en formel, for klangen i en strofe. Et sted som virker mot forvitring og forfall, mot entropi. Et sted der man kan finne glede ved å vite, skjønne og vurdere. Et sted der man stadig stilles i en strøm av muligheter som en sang som aldri stilner, sa professor Gudmund Hernes – og avsluttet med William Butler Yeats:

Land of heart’s desire

Wehere beauty has no ebb, decay no flood,

But joy is wisdom, Time an endless song.

Land of heart’s desire.