Ungdommers meldinger til barnevernet er lite synlige

Ungdommers forsøk på å komme i kontakt med barnevernet er i liten grad synlige for de ansatte i barnevernet og i politiske styringsdokumenter. Det viser et doktorgradsarbeid av Siv Kristine Schrøder på Universitetet i Agder.

– Ungdommene fortalte at de gjorde mange ting for å få hjelp. De var i kontakt med helsesykepleiere, kontaktet barnevernet direkte, eller viste gjennom oppførselen sin at de hadde det vanskelig. Men dette er ikke synlig hverken i barnevernansattes egne historier eller i politiske dokumenter, sier Schrøder.

Siv Kristine Schrøder har tatt doktorgrad på ungdommers meldinger til barnevernet.

Doktorgradsarbeidet består blant annet av intervjuer med åtte ungdommer, i tillegg til to gruppeintervuer og fem individuelle intervjuer med ansatte i barnevernet. Schrøder har også analysert politiske styringstekster innenfor barnevernet.

Det offisielle synet er at barn og ungdom som trenger hjelp skal identifiseres av profesjonelle som for eksempel lærere. Ungdommene selv ses på som passive mottakere av hjelpen.

– Det er et misforhold mellom ungdommenes erfaringer og det offisielle synet på hvordan de skal få hjelp. Det kan skape utfordringer i møte med barnevernet, sier Schrøder.

Hun mener det også er viktig at barn og unges perspektiver på det første møtet med barnevernet blir inkludert i politiske styringstekster, da disse igjen legger føringer for praksisen i barnevernet.

Familie blir vektlagt

Mens ungdommene så på seg selv som selvstendige, så de ansatte i barnevernet på dem som sårbare mennesker som fortsatt var under utvikling og hadde behov for beskyttelse.

– Ungdommene ville bli sett som aktører som gjorde noe aktivt, ikke bare objekter som ting skjedde med, sier Shcrøder.

Flere av ungdommene hun snakket med mente at foreldrenes ønsker og perspektiver fikk for stor vekt. Ungdommene mente at deres eget syn på det som hadde skjedd burde spille en større rolle.

Dette kunne være utfordrende når foreldrene og ungdommene fortalte to forskjellige historier.

– Flere av de ansatte ga uttrykk for at ungdom kan være unyanserte og overdrive. Ungdommene på sin side fremstiller seg som at de tar ansvar for sin egen situasjon, sier Schrøder.

Vektlegger vold i meldinger

Flere ungdommer tilpasser historiene sine for at de skal passe inn i kategoriene til barnevernet. Mange trekker frem fysisk vold i meldingene sine, selv om andre forhold kan være verre.

– Ungdommene hadde forventning til at fortellinger om fysisk vold ville utløse reaksjoner fra de barnevernsansatte, og valgte å vektlegge dette i kontakten med tjenesten. Samtidig ga flere av ungdommene uttrykk for at andre former for vold og omsorgssvikt kunne være verre enn den fysiske volden.

«Amalie» var en av disse ungdommene. Hun hadde vært utsatt for fysisk vold, psykisk vold og seksuelle overgrep fra sin adoptivfar. Likevel valgte hun å bare fortelle om den fysiske volden, selv om hun forteller at «det psykiske faktisk er det verste».

– Amalie valgte å ikke fortelle om de seksuelle overgrepene til barnevernet fordi hun fryktet at de ansatte ikke ville tro på henne. Dermed holdt hun tilbake mye informasjon om omsorgssituasjonen sin, sier Schrøder.

Meldingen var ikke starten

For barnevernet starter saken når meldingen kommer inn. Ungdommene Schrøder snakket med hadde derimot ingen slik forståelse av meldingen som en start. De oppfattet det som en av flere ting som skjedde på veien til å få hjelp med situasjonen de var i.

– Erfaringene som ungdommene hadde med seg fra tidligere, hadde noe å si for hvordan de gikk frem, hva de fryktet og hva de forventet. Om de barnevernsansatte ikke var klar over disse erfaringene, kunne det være vanskelig å legge til rette for et godt møte, sier Schrøder.