Gå til hovedinnhold
0
Hopp til hovedinnhold

Splittet hagebruk i Norge

Er debatten som pågår mellom representanter for økologisk og konvensjonelt landbruk unødvendig polarisert?

Artikkelen er mer enn to år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Bildet viser sprøytemidler som blir sprøytet på en plante gjennom en slange.
Økologisk eller konvensjonell? Slik det er nå blir det vanskelig for utenforstående å vite hvilken parts fakta- og forskningsfremstilling de bør lytte til, skriver Hilde Kristin Røsstad. Illustrasjonsbilde: Colourbox.com

Denne kronikken ble først publisert i Nationen: https://www.nationen.no/motkultur/kronikk/splittet-hagebruk-i-norge/ 

Oktober og november var i år tidvis preget av et opphetet ordskifte mellom representanter for konvensjonelt landbruk i Norge og representanter for økologisk landbruk.

Ordskiftet preget av påstander om «skremselspropaganda» og «hets» dreier seg om hvorvidt de kjemiske plantevernmidlene brukt i norsk hagebruk og jordbruk er helseskadelige for forbrukerne (og miljøet).

Dette temaet kan spores historisk og kanskje kan nettopp noen historiske innsikter bidra til en viktig og mer nyansert samtale.

I oktober i år lanserte Økologisk Norge en kampanje under tittelen Skitten Nitten i tidsskriftet Ren Mat. Kampanjen er inspirert av den amerikanske organisasjonen Environmental Working Groups shopping guide «Dirty Dozen».

I guiden har de listet opp hvilke frukt og grønnsaker forbrukere bør unngå reststoffer fra plantevernmidler.

I respons på Skitten Nitten-kampanjen kommenterte generalsekretær i Norsk Gartnerforbund, Kathrine Røed Meberg at kampanjen er kraftig med «skremmende ord og tegn som gift, skitten, og dødninghode» benyttet som virkemidler.

Problemet slik Meberg ser det er at Skitten Nitten-kampanjen er «svært unyansert, skremmende,» og har en misvisende måte å tolke resultater fra Mattilsynet på.

Unyanserte fremstillinger er vi ikke tjent med. I forbindelse med debatten rundt plantevern må vi kanskje likevel tåle noen ord og symboler som gift og dødninghoder. Frem til 90-tallet var nettopp begrepet gift gjerne brukt synonymt med plantevernmidler, spesielt sprøytemidler mot insekter definert som skadedyr.

Et annet faktum er at mange plantevernmidler er preparater designet og modifisert i laboratorium for å effektivt ta livet av uønskede organismer på feil plass.

De mange vanlige plantevernmidlene i omløp i tiårene etter andre verdenskrig, både organiske og syntetiske som nikotinsulfat og Bladan må kunne betegnes som ren gift som ikke bare tok livet av insekter og andre småkryp, men også dessverre mennesker i nær tilknytning til hagebruk og landbruk.

Dagens plantevernsituasjon i norsk landbruk er ikke den samme som den var i «fordums tider», men det utvises vel stor forsiktighet også med midler i dagens landbruk?

Dødninghodene er kanskje ikke lengre på flaskene, men advarslene er vel utførlig klistret på? Midler har gjerne blitt tatt bort fordi nye midler har blitt tilgjengelige, og noen ganger har etterspørselen for visse produkter ikke vært stor nok.

Men, vi vet også at mange plantevernmidler brukt i Norge og i sin tid markedsført og regnet som ufarlige senere har blitt bekreftet som miljø- og helseskadelige gjennom grundig dokumentasjon. Basert på en slik historikk er det kanskje ikke utenkelig at mange er skeptiske til bruk av kjemisk plantevern.

De siste par tiårene har et føre-var-prinsipp i større grad tatt over i vurderingen av hvilke midler som skal være lovlig tilgjengelig. Meberg har kanskje rett i at det ikke lenger er hensiktsmessig med for mange dødninghoder i ordskifte om dagens plantevernmidler.

Men også dagens forskning på feltet er usikker og sprikende i sine resultater. Språket som omgir kjemisk plantevern kan være en utfordring i seg selv fordi det er utilgjengelig for de aller fleste, også for dem som bruker midlene i sitt daglige virke.

Beskrivelsen av molekyler og strukturer ble i sin tid utviklet for den kjemiske industrien selv. Begreper og vurderingskriterier som grenseverdier, reststoffer med mer er også utviklet innen særegne fagdisipliner og har kanskje bidratt til å gi et bilde av disse kjemiske stoffene som noe som kan kontrolleres og avgrenses til en spesifikk bruk innen et spesifikt område.

Det vi vet i dag er at disse stoffene lever sitt eget liv og de er grenseløse ettersom de flytter seg med jord, vann, planter, dyr og mennesker. Vi finner for eksempel bestanddeler fra plantevernmidler i Austfonna på Svalbard og i våre egne menneskekropper. Samtidig er det mye usikkerhet i forskningen om hva dette faktisk innebærer for mennesker og miljø.

Denne usikkerheten rundt kjemisk-syntetisk plantevern har skapt en mistenkeliggjøring mellom ulike parter. Kjemiske syntetiske plantevernmidler har blitt ansett som en del av en teknologisk og vitenskapelig utvikling, og ofte beskrevet som et redskap, men de har også en kulturhistorie.

Teknologi i seg selv kan være identitetsskapende, fordi teknologi er ikke bare redskaper og duppeditter, men også måter å gjøre noe på. Ulike redskaper og metoder kan være med å definere en yrkesgruppe: «Sånn gjør vi det hos oss!».

Kjemisk-syntetiske plantevernmidler kan beskrives som en identitetsskapende teknologi fordi det blir definerende for en gruppe. Debatten i norsk landbruk er preget av dette «oss» og «dem» ofte definert ut ifra om produksjonen er økologisk eller såkalt konvensjonell.

Vi trenger en mer nyansert samtale om kjemisk syntetisk plantevern i norsk hagebruk. Viktige spørsmål om den beste forvaltningen av norsk landbruk i et helhetlig perspektiv må diskuteres.

Men, slik det er nå blir de ulike partene hørt når de tilsynelatende roper ut anklager fra sine ekkokammer med vegger av respektive tidsskrifter, Facebook-grupper og organisasjoner. Slik det er nå blir det vanskelig for utenforstående å vite hvilken parts fakta- og forskningsfremstilling de bør lytte til.

Kanskje representanter for konvensjonell planteproduksjon, som generalsekretær i Norsk Gartnerforbund Meberg, kan utvise en større grad av forståelse for at mange er skeptiske til plantevernbruk forankret i kjent og nær historikk?

Og kanskje kan representanter i Økologisk Norge i større grad anerkjenne det arbeidet som faktisk blir gjort innen konvensjonell produksjon i Norge for å minske bruken av kjemiske plantevern for å bedre ivareta miljø og helse?