0
Hopp til hovedinnhold

Mild religiøs nasjonalisme preger 17. mai-feiringen

Hadde det ikke vært for pandemien, ville 70 prosent av oss deltatt i årets 17. mai-feiring. Vi feirer fellesskapet like mye som grunnlovsdagen. Ifølge den svenske sosiologen Gabriella Elgenius er 17. mai den aller mest vellykkede nasjonaldags-feiringen i Europa.

Artikkelen er mer enn ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Illustrasjonsfoto av barn i tog på 17. mai
Måten vi gjennomfører nasjonaldagen på er først og fremst samlende. Vi er nasjonale patrioter; ikke sjåvinister. Det er kanskje derfor våre naboland er så opptatt av å studere den norske nasjonaldagsfeiringen. Her i landet tar man utgangspunkt i barna og skolene. Foreldre og besteforeldre stiller opp for å gi barna en god opplevelse.

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 11. mai.

Hva er det som motiverer oss til å stille opp år etter år? En gjennomgang av spørreundersøkelser fra de siste årene viser at 17. mai er preget av inkludering og nedtonet religiøsitet. Vi feirer fellesskapet like mye som grunnlovsdagen.

Ifølge den svenske sosiologen Gabriella Elgenius er 17. mai den aller mest vellykkede nasjonaldagsfeiringen i Europa. I mange land preges feiringene av militærparader. Her i landet tar man utgangspunkt i barna og skolene. Foreldre og besteforeldre stiller opp for å gi barna en god opplevelse.

Kirkens rolle er tonet ned på nasjonaldagen. For noen tiår siden var det ikke uvanlig at barnetoget gikk fra skolen til kirken, og at gudstjenester var en del av feiringen. I dag er kirkebesøk bare en del av hovedprogrammet i 14 prosent av lokalsamfunnene. Den lokale presten er aktiv i 23 prosent av markeringene.

Disse endringene henger sammen med sekularisering. Synlige religiøse symboler er blitt kontroversielle og en kilde til konflikt. Verken lokalbefolkningen eller lokale politikere vil ha konflikter på en dag som skal virke samlende. I forkant av dagen samarbeider lokale myndigheter med skoler, foreninger og lag for å skape en felles nasjonaldag der alle kan delta.

På mindre steder kan kirken fortsatt spille en sentral rolle. På Sørlandet og Nord-Vestlandet er det litt vanligere at kirken er en del av feiringen. På det mer sekulariserte Østlandet er gudstjenestene ofte lagt til et tidspunkt som gjør det vanskelig for barnefamilier å delta.

Mangfold preger dagen. Norge har over tid blitt flerreligiøst og etnisk mangfoldig. Dette bidrar til å forklare at religion blir nedtonet på 17. mai.

De store debattene om innvandrere på nasjonaldagen foregikk i 1980-årene. I forkant av 17. mai 1983 mottok Sagene skole i Oslo en bombetrussel av nynazister. Medlemmer av Nasjonalt Folkeparti ønsket ikke at dagen skulle få et flerkulturelt preg. Flere stortingspolitikere gikk i toget sammen med Sagene skole for å vise sin støtte. Striden omkring innvandreres rolle 17. mai har bidratt til at flere opplever det som meningsfullt å delta i feiringen.

Gabriella Elgenius mener nedtoningen av religion på 17. mai er en forutsetning for den høye oppslutningen. Folk som tilhører ulike religioner, samt ikke-religiøse, deltar på lik linje med aktive kirkegjengere. Til tross for at kirke og prest ikke har en fremtredende posisjon på 17. mai, må det likevel sies at en inkluderende form for religion gjør seg gjeldende i de kollektive ritualene som preger dagen.

Den danske etnologen Tine Damsholt legger vekt på at religion er til stede på 17. mai, men på en lite synlig og kontroversiell måte. Hun fremhever at det finnes religiøse referanser i sangene som synges. For eksempel heter det i vers 7 av «Ja, vi elsker» at Gud beskytter Norge.

Dette fenomenet kaller forskerne sivilreligion - når religion og nasjonale symboler opptrer sammen på en måte som omfatter personer med ulikt religiøst ståsted. Det er et begrep og en samfunnsteori som ble utviklet for å vise hvordan amerikanske presidenter brukte religion i sine taler. Siden er teorien brukt til å forklare hvordan folkekirkene fungerer i Skandinavia.

Min forskning viser at over halvparten av befolkningen synger nasjonalsangen på 17. mai. Av disse sier omtrent en av tre at de alltid blir rørt av sangen. Kulturminister Abid Raja har oppfordret oss til igjen å synge nasjonalsangen sammen klokka 13 fra balkonger og verandaer over hele landet. Det blir neppe en like sterk opplevelse som når vi synger den i skolegården sammen med hele lokalsamfunnet, men likevel vil det være en viktig markering for mange.

På samme måte som en inkluderende form for religion gjør seg gjeldende, preges dagen av en mild form for nasjonalisme. Det er en positiv sammenheng mellom å være stolt av nasjonen Norge og å delta på 17. mai, mens det er en negativ sammenheng mellom fremmedfiendtlighet og oppslutning om dagen.

Den delen av befolkningen som er mest negativ til innvandrere, deltar i mindre grad enn andre i feiringen. Det betyr at en sjåvinistisk og fremmedfiendtlig type nasjonalisme ikke får boltre seg denne dagen.

Bare et mindretall på 10 prosent av befolkningen synes innvandrere ikke bør delta i 17. mai feiringen, mens 80 prosent synes det er viktig at innvandrere deltar. Sammenliknet med 1990-årene har det blitt stadig færre som mener at innvandrere og nasjonale symboler ikke hører sammen. Også undersøkelser blant personer med innvandrerbakgrunn viser at de jevnt over setter pris på måten dagen feires på.

Nordmenn blir ofte betraktet som litt selvgode. Men måten vi gjennomfører nasjonaldagen på er først og fremst samlende. Vi er nasjonale patrioter; ikke sjåvinister. Det er kanskje derfor våre naboland er så opptatt av å studere den norske nasjonaldagsfeiringen.