Spetter
Spettene er en gruppe fugler som har spesialisert seg på et liv i trærne. De fleste finner maten sin i trær, og de hakker ut reirhull i trær.
Det finnes åtte spettearter i Norge. Svartspetten er den største av dem. Den er lett å kjenne igjen fordi det er den eneste som er helt sort (med rødt på hodet), og fordi den er mye større enn de andre spettene. Deretter kommer de to grågrønne spettene, grønnspett og gråspett.
Den største gruppen er de fire spettene som er sorte og hvite med flekker og streker. Dette er flaggspett, dvergspett, hvitryggspett og tretåspett.
Vendehalsen utgjør spettenes ”utgruppe”, for den skiller seg sterkt fra de andre. Den er rødbrunt spraglete, og mangler de stive stjertfjærene som de andre spettene har. Det er kanskje ikke så underlig, for vendehalsen klatrer ikke oppover trestammer lik de andre spettene. Den hakker heller ikke ut eget reirhull, men bruker hull etter de andre spettene. Derfor hekker den også gjerne i fuglekasser. Vendehalsen er i tillegg trekkfugl, som holder til i Afrika i vinterhalvåret.
Let etter spetten - sportegn
Hakkemerker i trær
For å finne insektlarvene som lever under bark og inne i råtten ved, må spettene hakke seg inn til dem. Ved å banke mot treverket hører spetten på den resonanslyden den får om det finnes larver inne i veden eller ikke. Er lyden riktig, hakker spetten seg inn til insektene.
Spettesmier og konglehauger
Flaggspetten kan overleve vinteren ved å spise konglefrø. For å få tak i frøene fester den kongla i en sprekk, og så hakker den løs kongleskjellene for å komme til de små frøene. Flaggspetten hakker ofte selv ut en passende sprekk. Slike spalter kalles spettesmier. Uthakkede kongler havner på bakken under spettesmiene.
Hull i maurtuer
Både svartspett og grønnspett spiser maur. Svartspetten tar gjerne stokkmaur, og hakker store hull til kjernen av trær hvor stokkmaurene har gnagd ganger. Grønnspett hakker hull inn i maurtuer om vinteren, for å komme til der maurene overvintrer i en stor klump. Dette kan også svartspetten gjøre. Slike spettegravde hull blir noen ganger mistolket som sportegn etter brunbjørn, fordi også bjørnene kan spise maur om våren.
Spettenes tilpasninger
Klatreføtter
Spettene har krumme og kraftige klør på føttene. De fire tærne sitter festet slik at to vender framover og to bakover. På denne måten blir foten nesten som en gammeldags sukkerklype, godt egnet til å gripe fast på en trestamme. Spettenebbet er kraftig og kileformet, slik at det kan hakkes inn i selve treverket. Selv om spettene vanligvis klatrer rett på stammen med hodet opp, kan de også sitte på tvers av greiner lik andre fugler. Men klatring med hodet nedover er det bare spettmeisen som driver med!
Stive stjertfjær
Stivstjerter kunne kanskje ha vært et vel så passende navn på disse fuglene, for spettene har stivere og kraftigere stjertfjær enn de fleste andre fugler. Mot spissen på de midtre stjertfjærene vender fjærstrålene utover, slik at fjærene får et utseende helt ulikt andre fuglefjær. Dette gjør at fuglene kan støtte seg mot stjerten når de klatrer opp en trestamme.
Kraftig nebb
Spettenes nebb er kraftig og spisst. Det er utviklet slik at det passer til hakking mot treverk. Likevel er det nesten ikke til å fatte at de klarer å hakke ut reirhull i ferskt treverk!
Insektspisere
Spettene er insektspisere. For det meste finner de maten sin i trærne. Noen plukker insekter på bark og i barksprekker. Andre hakker seg inn i selve treverket på jakt etter larver og pupper av trelevende biller. De fleste billene finner spettene i sevjelaget under barken. Tretåspetten er spesielt ivrig etter å finne barkbiller, men også gråspett, svartspett og flaggspett forsyner seg av barkbiller når de har gode bestander. Larvene av trebukker er store, og de er viktige for mange av spettene. Hvitryggspetten spiser nesten bare slike larver.
Slik "synger" spettene
Spettene synger eller roper slik som andre fugler for å si i fra at de bor i et område. I tillegg lager de lyd på en helt spesiell måte; de trommer. Under trommingen dunker de nebbet i raskt tempo mot en trestamme, grein eller et annet underlag som gir god lyd. Jo kraftigere lyden blir, desto bedre. Mange spetter oppdager at metallskilt eller metallkapper på toppen av telefonstolper gir ypperlig resonans. Når en ser på en slik fugl mens den trommer, virker det nesten ufattelig at den ikke får hjernerystelse av den raske dunkingen. Men spettene unngår helt å få skallebank. Dette skyldes både utformingen av kobling mellom nebbet og fuglens kranium, og også spettenes hals. Her finnes muskler og avdempinger som tar opp og demper kraften i støtet når nebbet treffer underlaget.
Spettene - skogens nøkkelarter
Spettene er det vi kaller nøkkelarter i skog. Det betyr at deres tilstedeværelse innvirker på en lang rekke andre arter. Den mest åpenbare effekten er at spettene hakker reirhull i trestammene. Disse reirhullene gir god beskyttelse mot mange eggspisende fugler og pattedyr. Derfor har mange andre fuglearter lært seg til å bruke slike reirhull, selv om de ikke kan lage dem på egen hånd.
Spettenes reirhull brukes av mange dyr
I Norge finnes det omkring 25 hullrugere som ikke er spetter. Også pattedyr og insekter bruker spettehullene. Ekorn og mår lager bol i gamle svartspetthull. Flere arter av flaggermus utnytter også slike hull i trær om sommeren. Kanskje kan noen overvintre i spettehull, men slike er nok vanligere i land uten kuldegrader om vinteren. Bolbyggende insekter som veps og forvillede bier tar også gjerne i bruk gamle spettehull. Etter hvert som hullene eldes og råtner ut, vil andre insektarter kunne leve der.
Spetter betyr mangfold
Fordi spettene er så avhengige av vedlevende insekter, er de gode indikatorer på naturskog. Der det finnes mange døde og døende trær som står oppreist, finnes det alltid godt med spetter. Derfor er skogsdrift den største trusselen mot spettene. Når vi utnytter trærne til ved eller trevirke, blir det for få trær som dør en naturlig død i skogen. Da finner ikke spettene nok mat, og de forsvinner. Fordi de har en så viktig nøkkelrolle i skogøkosystemene, får dette ringvirkninger på mange andre arter. Gode forekomster av spetter er derfor et viktig mål på om skogsdriften i et område er bærekraftig og miljøvennlig.
De verdifulle ospetrærne
Ospa er barskogens viktigste tre. Etter skogbrann eller hogst er osp ett av de første treslagene som spirer og gror opp. Treet vokser raskt for å sette frø, før grantrærne vokser opp og tar alt lyset. I en naturlig skog vil ospene dø når grantrærne tar dem igjen. Både ferske og døde ospetrær blir brukt av spettene til å hakke reirhull. I tillegg lever mange insekter under barken på nylig døde osper. Ospa utgjør dermed både matfat og boplass for mange fuglearter.
Svartspetten kan hakke reirhull i de fleste treslag, bare de er tykke nok. Både bjørk og furu blir brukt. Likevel ser det ut til at osp er foretrukket treslag der de finnes. Mange av de andre spetteartene foretrekker også osp som reirtre. Det har trolig sammenheng med at osp har korte trefibre, og er lettere å hakke i enn for eksempel furu og gran.
Svartspettens reirhull er ettertraktede hekkeplasser for mange fuglearter som ikke bygger egne reir. For perleugla er svartspetthull de viktigste naturlige reirplassene. Den vil helst ha så nye svartspetthull som mulig, for da er sjansen liten for at reirhullet er oppdaget av mår. Jo eldre hullene blir, desto større er risikoen for at eggene blir spist av mår i løpet av rugetiden.
Noen ganger kan det virke som om flere fuglearter nærmest “står i kø” for å ta over svartspettens reirhull. I sjeldne tilfeller kan svartspetten bli jaget vekk til og med fra årets ferske reirhull.
