En rykende fersk publikasjon i tidsskriftet Amphibia-Reptilia viser at slettsnokhunner i Norge reproduserer hovedsakelig annethvert år, mens i Nederland reproduserer de hvert år (Dalessi, D. et al 2020).
Faktisk var det kun 15% av de gravide hunnslettsnokene i Norge som fikk unger igjen året etter, mens 93% av de gravide hunnslettsnokene i Nederland reproduserte året derpå.
Forskningen er basert på det imponerende feltarbeidet til den norske slettsnokforskeren Pål Sørensen som i 34 år har samlet data fra 8 studieområder rundt indre Oslofjord. På tross av relativt lav tetthet av slettsnok i Oslo-området, fikk Pål samlet data på 87 ulike slettsnokhunner i løpet av perioden 1982 til 2015. Noen av disse hunnene ble observert flere ganger, som totalt ga 184 observasjoner, der 148 observasjoner påviste graviditet mens 29 observasjoner viste ikke-gravide hunner. I tillegg var det 7 observasjoner hvor det var umulig å avgjøre graviditetsstatus. Årsaken til at det ble funnet så få ikke-gravide hunner kan skyldes at disse individene er aktivt ute og jakter de årene de ikke reproduserer, og derfor er vanskelige å finne i felt. Gravide hunnslettsnok er kjent for å ligge synlig framme og sole seg på det samme stedet hele sommeren, så disse er derfor enkle å påvise under feltarbeid.
Det Nederlandske studiet er basert på 5 års feltarbeid, og den høyere tettheten av slettsnok i den sørøstlige delen av Nederland kombinert med en intensiv feltinnsats ved hjelp av flere personer ga 110 ulike slettsnokhunner. Noen av disse ble observert flere år, noe som ga 157 observasjoner, der 142 observasjoner involverte gravide hunner og 9 observasjoner var ikke-gravide hunner. I 6 tilfeller var det umulig å konstatere om hunnene var gravide eller ikke.
Fangst-gjenfangst-analyser viste at sannsynligheten for å reprodusere året etter, var mye høyere i Nederland enn i Norge. Faktisk viste de Nederlandske dataene at reproduksjons-sannsynligheten i Nederland var høyere enn de hadde forventet, og høyere enn det man fra før har antatt. Tidligere antok man at slettsnokhunner i Nederland fødte unger annethvert år. Denne studien viser at 93% av gravide og 50% av ikke-gravide slettsnokhunner i Nederland fikk unger året etter!
Slettsnokhunner i Norge følger derimot et annet mønster: Sannsynligheten for at en norsk hunnslettsnok vil føde unger to år på rad er bare 15% (årlig reproduksjon), og 16% sannsynlighet for treårig reproduksjon. En hunnslettsnok som ikke er gravid et år, vil ha 73% sannsynlighet for å bli gravid året etter. Konklusjonen er derfor at slettsnokens reproduksjonssyklus i Norge er mellom en toårig og treårig syklus. Dette er i tråd med tidligere antakelser til de svenske slangeforskerne Andren og Nilson (1976) og med Påls egne antakelser (Sørensen, P. 2014).
For å forklare årsakene til disse forskjellene, undersøkte slettsnokforskerne hvor mange sommerdager som hadde + 15 grader Celcius og over gjennom studieperioden, som er den temperaturen som slettsnok trenger for å modne eggfollikler. Det viste seg at Nederland har 48 flere varme dager enn i Norge (140 dager i Oslo/ Norge mot 188 dager i De Peel/ Nederland).
I Oslo/Norge lever slettsnok langs nordgrensen av sin geografiske utbredelse, og forskerne sjekket om slettsnokene følger Bergman’s lov som sier at populasjoner ved høyere breddegrader (altså lenger mot nord) utvikler større kroppsstørrelse. Under feltarbeid ble alltid slettsnokene veid og lengdemålt. Det viste seg at de norske hunnslettsnokene var betydelig tyngre og lengre enn de nederlandske (Nederland: gjennomsnitt på 64 gram og 55 cm totallengde, Norge: gjennomsnitt 116 gram og 73 cm totallengde). De følger altså Bergman’s lov.
Men dette imponerende forskningsarbeidet på slettsnok stopper ikke her! For ytterligere å forklare årsakene til at de norske hunnslettsnokene ikke føder unger hvert år, mens de nederlandske føder årlig, så undersøkte forskerne hvor mange unger som ble født i hvert kull, samt de nyfødte ungenes vekt og kroppslengde. Resultatene viste at i snitt var den norske kullstørrelsen på 8 unger i kullet, mens bare 6 unger i kullet i Nederland. I tillegg var de nyfødte ungene i Norge både tyngre og lengre enn de nyfødte i Nederland. I Norge veier en nyfødt slettsnokunge i snitt 3 gram og er 20 cm lang totalt, mens i Nederland veier de nyfødte bare 2 gram og er 17 cm lange.
På grunn av en kortere sommersesong ved slettsnokens nordgrense har den norske hunnslettsnoken utviklet seg til å vokse seg større og starter reproduksjon ved høyere alder (5 år, Pål Sørensen per comm) enn hunnslettsnok i Nederland som starter å reprodusere ved 4 års alder. De norske hunnslettsnokene kompenserer for å ikke reprodusere hvert år, ved å produsere større ungekull og større nyfødte unger som sannsynligvis gir økt overlevelse det første kritiske leveåret.
Populasjoner som lever på grensen av sin geografiske utbredelse viser de mest ekstreme fenotypiske tilpasninger i respons til miljøparametrene. I lys av dagens klimaforandringer og den 6.masseutryddelseshypotesen, vil arters og populasjoners tilpasningsevne være en nøkkelfaktor for overlevelse på sikt. Forskerne oppsummerer med å si at det ønskes studier av slettsnokens genetiske diversitet i Norge, og at slettsnok som art er en perfekt art for å studere fenotypiske tilpasninger og genetisk diversitet.
Da er det ekstra moro å kunne fortelle at Naturmuseum og botanisk hage, Universitetet i Agder i disse dager holder på å ferdigstille et forskningsprosjekt om slettsnokens genetiske diversitet i Agder, og at det planlegges utvidete genetiske undersøkelser av slettsnok i Oslo-området og Moss. Det arbeides også med et nasjonalt prosjekt på ytre morfologi hos slettsnok. Vi kan se fram til mange spennende forskningsresultater på slettsnok i Norge i årene framover!
