Gamle hageplanter er systemisk kartlagt i perioden 1999-2002. Også tradisjon omkring plantene er samlet inne, og plantene er dokumentert i Agderherbariet, museets vitenskapelige plantesamling. 150 forskjellige stauder og busker er på plass. Plantene er en del av vår kulturhistorie, og det er viktig å ta vare på disse levende kulturminnene.
I seks bed viser vi hva som ble dyrket i vikinghagene, i middelalderhagene, i rennessanse- og barokkhagene, i hager tilknyttet de romantiske landskapsparkene, sveitserhusets hager og mer moderne 1900-tallshager.
Vikingehagen
Vi har valgt ut fire arter som vi er rimelig sikre på ble dyrket i vikinghagene. Kvann ble dyrket i kvanngard og ble helst brukt som grønnsak. Vaid (med gule blomster) var en fargeplante som ga blå farge slik som i dagens svenske flagg. Lin var både en spinne- og oljevekst. Løk har vært en viktig kulturplante.
Middelalderhagen
I middelalderen var det klostervesenet som stod for den tidens avanserte hagebruk. Mange nye legeurter ble trolig innført. Vi må regne med at i Norge som i Europa for øvrig, var munkene dyktige gartnere.
Cisterciensermunkene var foregangsmenn innen fruktdyrkingen i Norge. Klostertiden i Norge begynte rundt 1100 og varte til reformasjonen i 1537. Langs kysten (inkl. Hamar) fra det norske Båhuslen til Trondheimsfjorden lå det 31 klostre. Trolig var det hager knyttet til de fleste av disse.
Arkeologiske utgravninger i de norske middelalderbyene har gitt oss mange opplysninger om hvilke planter som vokste i Norge i middelalderen. I Tusenårshagen dyrker vi ca. 30 forskjellige nytteplanter fra denne tiden. Her finnes både medisinplanter og krydderurter.
Renessanse- og barokkhager (1550-1790)
Stagnasjon og nedgang i hagebruket etter klostertiden og svartedauden ble etterfulgt av oppsving og innførsel av nye kulturplanter i renessansen og barokken.
De første prestene etter reformasjonstiden kunne lite, men etter hvert ble tilstanden bedre fram på 1600-tallet, og vi får inntrykk av at prestegården og apotekerhagene fortsatte der klostrene slapp.
Impulsene fra Europa til Norge kom i stor grad fra Nederland gjennom handel og skipsfart, ikke minst til Agder. Enkle hageanlegg i tilnærmet renessansestil ble anlagt langs kysten under sterk påvirkning fra Nederland, og stilretningen fortsatte i en forenklet utgave helt fram på 1900-tallet.
Renessanse og barokk gikk over i hverandre. Det var på denne tiden at vanlig syrin ble innført.
Romantisk landskapshage- og park (1790-1850)
Den romantiske landsstilen kom som reaksjon på barokkens høye idealer; det var et opprør mot symmetri, rette linjer, klippede og tuktede trær og mot alt som smakte av tvang og pompøs arkitektur. Løsenet ble "tilbake til naturen". Stilen krevde store arealer, slyngede stier, naturlig plasserte tregrupper og store, rolige gressflater.
Datidens hageplaner gir utførlig veiledning i plantevalg, med detaljerte planutkast og tilhørende romantiserende elementer som broer, ruiner, templer, fuglehus, urner, lysthus, drivhus og eremitager.
På Agder var alt dette best utviklet den romantiske parken ved Nes verk (Tvedestrand kommune). Det var viktig å ha et frodig grønnsvær, også under de store, skyggefulle trærne.
Sveitserhusets hage (1850-1910)
Et velstående borgerskap fikk økonomi og interesse for velutstyrte hager på denne tiden.
Etter de store romantiske landskapsparkene fikk vi 1800-tallshager med en noe stivnet, innstrammet landskapsstil. Disse hagene var kostbare å anlegge, og vedlikeholdet krevde gartnere med gode kunnskaper.
Våningshusene ble bygget i sveitserstil, for eksempel Myren gård i Kristiansand og Langsæ gård i Arendal. I denne perioden ble broket- og fikenbladete former, sørgetrær og søyletrær høyeste mote i hagene. Levende lysthus gav skyggefulle sitteplasser. Plener og blomster var viktige, det skulle være "et smukt, kunstig grønnsvær, eller gressvold" på passende steder.
Plenslåtten ble utført med ljå, plenklippere kom kanskje i bruk omkring 1870-årene i Norge.
1900-tallshagen
Stilen ble nå enklere og mer naturlig, med en ren og typisk funksjonalistisk utforming med åpne hagerom.
Den naturlige vegetasjon ble ofte bevart. Selv om gamle og hardføre stauder ble tatt i bruk igjen, kom det stadig inn nye planter fra andre verdensdeler og mange nye navnesorter ble tilbudt fra planteskolene.
Hagene i dagens kommunale boligfelter blir bare mindre og mindre ettersom tomteprisene stiger. Selv om hagesentraene bugner av tilbud på nye og spennende planter, synes det som om plantesortimentet jevnt over er nokså likt ute i dagens hager.
Ofte dvergformer av bartrær, en plen omkranset av en hekk eller gjerde, terrasse av trykkimpregnert materiale med tilhørende hagemøbler, noen få stauder, og sist, men ikke minst et fargerikt innslag av sommerblomster.