Klosterhagen

Historie

Flere tusen klostre ble grunnlagt i Europa i de fredfulle årene etter år 1000. Klostrene var sentrale kunnskapssteder da Klosterhager var vanlige. I Norge ble det opprettet 31 klostre i løpet av middelalderen, stort sett langs kysten fra Konghelle (Kungãlv) i Båhuslen til Trøndelag i nord.

Alle klostrene ble nedlagt i forbindelse med reformasjonen omkring 1537. Klosterplantene ble dyrket i klosterhagene, de fleste var innført sørfra med klostervesenet.

Dette var først og fremst urter, nyttevekster, medisinplanter, giftplanter, fargeplanter, duftplanter samt krydder- og grønnsakplanter. 

Historien om klostervesenet og klosterhager

Munkevesenet som en bevegelse oppstod i Egypt tidlig på 300-tallet. Egypt hadde svært tidlig blitt et kristent land, og snart begynte enkelte mennesker å søke ensomheten i ørkenen der. Her ble de første klosterhagene anlagt.

Klostervesenet bredte seg nordover helt til sivilisasjonens ytterste grenser: Norge, Island og Grønland med over 40 klostre - og vi antar at de fleste hadde hager. Alle klostrene ble nedlagt i forbindelse med reformasjonen omkring 1537.

St. Benedikt (480-547) regnes som grunnleggeren av det vestlige munkevesenet. Etter studier forlot han «verden» for å tekke Gud alene, og etter noen år slo han seg ned på Monte Cassino, midtveis mellom Roma og Napoli. Det antas at det var her han forfattet sine klosterregler, hvor det blant annet heter: «Klosteret skal om mulig være anlagt slik at det har alt som er nødvendig; det vil si vann, mølle, hage og verksteder, slik at de forskjellige arbeider kan utføres innenfor klostermurene. Da er det unødvendig for munkene å ferdes utenfor, noe som ikke på noen måte er bra for deres sjeler.» Hage var en vesentlig del av klosteret, som en nyttehage med legeurter, krydder, bær og grønnsaker.

I urtehagen kunne de syke brødrene søke ro og ånde inn den søte duften av blomster. En tur i hagen om våren med fuglesang kunne frembringe en forsmak på paradiset etter en lang vinter med mange timer i en iskald, uoppvarmet kirke her nord. «Omsorgen for de syke må gå foran og over alt annet, slik at man ærer Kristus ved å tjene dem,» skrev Benedikt i sin munkeregel.

Hippokrates, de fire kroppsvæskene og plantemedisin

Hippokrates (ca. 460-377 f.Kr.), legekunstens far, og hans etterfølgere antok læren om de fire kroppsvæskene: blod, slim, gul galle og svart galle (latin humor = væske). Disse væskene samsvarte med de fire elementene luft, vann, ild og jord - som igjen stod i forbindelse med tiden på dagen, årstidene, livs-fasene og himmelretningene.

Ut fra denne læren inneholder menneskekroppen fire væsker: blod, slim, gul galle og svart galle. Blodet er fuktig og varmt, slimet (flegma) er kaldt og fuktig, den gule gallen er varm og tørr, og den svarte gallen er tørr og kald.

I barndommen er det overvekt av gul galle med blod, i ungdomstiden dominerer svart galle, i moden alder blodet, og i alderdommen slimet. Dette tilsvarte overskudd av blod om våren, gul galle om sommeren, svart galle om høsten og slim om vinteren. Hvert menneske har - etter sin natur - overvekt av væske. Slik oppstod læren om de fire temperamenter: den glade og optimistiske sangvinikeren (blod), den hvileløse og heftig oppfarende kolerikeren (gul galle), den dystre og pessimistiske melankolikeren (svart galle) og den rolige og uforstyrrelige flegmatikeren (slim/flegma).

Hvis dette blandingsforholdet kom ut av balanse, ble mennesket sykt, men væskeblandingen kunne gjenopprettes ved behandling med brekkmidler eller årelating. Især ble plantemedisin anvendt, og man mente at alle planter hadde kvaliteter som varm/fuktig, varm/tørr, kald/fuktig eller kald/tørr, som tilsvarte og virket på de fire legemsvæskene.

I Klosterhagen viser vi et utvalg av medisinplantene som ble dyrket i de norske klosterhagene i middelalderen.

Klosterplanter 

Noen av typiske klosterplanter du finner i klosterhagen vår er Marsfiol, Berberis og Alantrot.

En annen vanlig klosterplante er Ask. Denne har vi for tiden ikke i hagen, men med tiden kommer den kanskje tilbake.