Gå til hovedinnhold
0
Hopp til hovedinnhold

Torskekrisen i Oslofjorden skyldes mer enn bare klimaendringer

Fiskeforbudet som ble innført i sommer, er torskens beste sjanse til å hente seg inn igjen.

Artikkelen er mer enn to år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Fiskeforbud kan være veldig effektivt hvis man er ute i god tid, skriver artikkelforfatterne. (Foto: Erling Svensen, Havforskningsinstituttet)

Av:

Helle Tessand Baalsrud, forsker, Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES), Universitetet i Oslo
Esben Moland Olsen, forsker, Havforskningsinstituttet (HI) og Centre for Coastal Research (CCR) ved Universitetet i Agder
Rebekah A. Oomen, forsker, CEES og CCR
Nils Chr. Stenseth, professor, CEES og CCR

Fiskeforbudet som ble innført i sommer, er torskens eneste og beste sjanse til å hente seg inn igjen.

Kysttorsken i Oslofjorden og Skagerrak er truet. Bestanden har ligget på et kritisk lavt nivå siden tidlig på 2000-tallet. Derfor bestemte myndighetene at fra og med 15. juni i år er alt fiske av torsk i dette området forbudt.

Ifølge en artikkel i Aftenposten 19. august er årsaken til torskekrisen at klimaendringer har ført til nedgang i mattilgangen til torskeyngelen, og at et fiskeforbud derfor vil ha liten effekt.

Matforsyningen er en viktig faktor som påvirker torskens overlevelse frem til gytealder. Men det er imidlertid godt dokumentert at overfiske, i tillegg til klimaendringer, også er en viktig årsak til at det blir mindre torsk.

Videre mener vi at uansett hva som er årsak til nedgangen, så er fiskeforbudet det beste virkemiddelet vi har for å snu den negative trenden.

Drastisk nedgang

Så mange som syv av ti voksne torsk i Oslofjorden/Skagerrak dør hvert eneste år. Mesteparten av denne dødeligheten skyldes fritidsfiske, etterfulgt av kommersielt fiske og naturlig dødelighet. En slik dødelighet er ikke bærekraftig og har ført til en dramatisk nedgang i antall gytemoden torsk. Dette gjør at vi ikke lenger ser nye, sterke årsklasser av torsk i denne regionen, ifølge Havforskningsinstituttets rapport «Kunnskapsstatus kysttorsk i sør (Svenskegrensa – Stadt) 2016».

I Aftenposten 19. august hevdes det at det er nok gyteklar torsk til å produsere tilstrekkelig med egg. Men hvor mange egg er nok? Den naturlige dødeligheten på torskeegg og torskeyngel er ekstremt høy – det vil si at uten en tilstrekkelig stor gytebestand så vil det ikke produseres nok torskeyngel – selv om hver hunn legger millioner av egg.

Som det sies i boken Torsk: En biografi om fisken som forandret verden av Mark Kurlansky: «Det finnes bare ett kjent regnestykke: Når du kommer ned til null, produseres det null. Hvor mye over null som også produserer null, vet man ikke.»

Små bestander er generelt mer sårbare for andre effekter, slik som klimaendringer. Derfor er fiskerimyndighetenes viktigste oppgave å ivareta bestander som er store og produktive nok til å tåle både fiske og svingninger i miljøet.

Stortorsken er borte

Den naturlige dødeligheten på torskeegg og torskeyngel (bildet) er ekstremt høy, skriver artikkelforfatterne. (Foto: Erling Svensen, Havforskningsinstituttet)

Jo større den gyteklare torskehunnen er, desto flere egg klarer hun å produsere. Hennes egg vil også være av bedre kvalitet, sammenlignet med eggene til en liten hunntorsk.

Store, gamle individer er derfor sannsynligvis viktige for å danne nye, sterke årsklasser av torsk.

Anslagsvis kan en stor hunntorsk på 30 kilo være like produktiv som 40 mindre hunner på 2 kilo. I lys av dette er det bekymringsfullt at torsken nå blir mindre og mindre, fordi fiskeriene ofte fanger de største individene. Dette gjør det enda vanskeligere for torskebestanden å bygge seg opp.

Fjerner genetisk variasjon

Oslofjorden/Skagerrak har genetisk ulike bestander av torsk som påvirkes ulikt av fiske. I denne regionen finnes det hovedsakelig to typer torsk, lokal fjordtorsk og nordsjøtorsk.

Vi er i gang med å kartlegge hvordan disse genetiske ulikhetene er koblet til lokale tilpasninger. Det kan for eksempel tenkes at fjordtorsken er bedre genetisk tilpasset varmere vann og temperatursvingninger enn nordsjøtorsken, siden temperaturen er mer variabel inne i fjordene enn ute i selve Skagerrak. Dette gjenstår å se. Men det vi vet, er at spesielt fritidsfisket rammer fjordtorsken hardere enn nordsjøtorsken.

Vi trenger enda bedre genetisk kartlegging av torskebestandene. Generelt sett vet vi at genetisk variasjon er viktig for en arts evne til å tilpasse seg nye endringer, slik som klimaendringer. Det er derfor viktig å opprettholde det genetiske mangfoldet, for å sikre overlevelsen til lokalt tilpassede bestander og sørge for at de er motstandsdyktige mot fremtidige endringer i for eksempel klima.

Dyrekjøpt lærdom

På den svenske siden av Skagerrak kollapset torskebestanden allerede på 1980-tallet.

Hvis klimaendringer er hovedårsaken til nedgang i torsk, er det vanskelig å forklare hvorfor den svenske kollapsen skjedde flere tiår før den norske. Derimot vet vi at overfisket var mer dramatisk på den svenske siden enn i Norge.

I Canada førte overfiske til at verdens største torskebestand kollapset på begynnelsen av 1990-tallet. Selv om denne bestanden har vært fredet i snart tre tiår, har den fortsatt ikke klart å komme seg opp igjen. Canadiske myndigheter reagerte ikke raskt nok, de ventet til torsken var for nær nullpunktet.

Her hjemme i Norge tok myndighetene heldigvis raskt grep da skreien var i tilbakegang på slutten av 1980-tallet, og innførte strenge restriksjoner i fisket. Innen få år klarte skreien å ta seg opp igjen. Dette viser at fiskeforbud kan være veldig effektivt hvis man er ute i god tid.

Ved Vest-Grønland førte overfiske sammen med klimaendringer til en dramatisk endring av torskens utbredelse og genetiske mangfold, noe som resulterte i en total kollaps på 1970-tallet.

Dette er direkte sammenlignbart med situasjonen i Oslofjorden, der vi også har genetisk ulike bestander, klimaendringer og overfiske.

Imidlertid har vi i dag vesentlig mer kunnskap og derfor et større ansvar og en forpliktelse til å handle før det er for sen

Må følge føre-var-prinsippet

Oslofjorden/Skagerrak preges av lokal forurensing fra land og båttrafikk, overbeskatning av torsk og flere andre arter, samt klimaendringer. De lokale truslene er enklest å håndtere: Ved å fjerne disse gir vi torsken og økosystemet en sjanse til å tilpasse seg klimaendringene som ubønnhørlig er på vei. Dette er i tråd med føre-var-prinsippet. Vi kan også vise til gode erfaringer: Der hvor det er innført helt eller delvis forbud mot fiske i marine bevaringsområder i Skagerrak har den voksne torskens størrelse og overlevelse økt markant i løpet av få år.

Derfor er det viktig med et fiskeforbud, som lener seg på en bred vitenskapelig enighet om at fiskedødeligheten må reduseres så mye som mulig. Slik kan vi sikre at torsken overlever frem til den blir en stor og produktiv gytefisk.

Videre er det viktig å ta tak i hele trusselbildet. Derfor må vi gjøre en innsats for å nå Norges internasjonale forpliktelser om å begrense den globale oppvarmingen til maksimalt +1.5 °C. Det gjør vi ikke bare for torsken, men også for alle andre skapninger.

Kronikken ble opprinnelig publisert i Aftenposten.