0
Hopp til hovedinnhold

Skal batteri bli industri, kreves god Europa-politikk

Myndighetene må binde norsk batterisatsing tett til nabolandenes initiativer, særlig de som tas i regi av EU. Europa-politikken må levere dersom en ny industrisektor skal vokse frem.

Illustrasjon bilbatteri
(Illustrasjon: Istock.com)

Denne kronikken ble først publisert i Dagens næringsliv 11. mai.

 

For vel to uker siden nasjonaliserte Mexico sine store litium-reserver – til USAs sterke ergrelse og protest. Litium er en av de viktigste råvarene som inngår i produksjonen av elbilbatterier, og Mexicos grep understreker hvor stor strategisk betydning batterier har fått.

Dette danner et viktig bakteppe når regjeringen om noen få uker legger frem sin strategi for en ny norsk batteriindustri.

Norge og hele den nordiske batteriverdikjeden som nå vokser frem, har store muligheter, men konkurransen er hard og mangefasettert. Tre store «slag» pågår: Det teknologiske, det kommersielle og det geopolitiske.

Dagens batteriteknologi gir oss batterier der råvarer som fosfat, nikkel, mangan og kobolt dominerer («LFP» og «NMC» batterier). Det teknologiske slaget handler om hva som kommer etter denne type batterier og hvem som har de riktige patentene og evnene til å skalere opp produksjonen.

Det kommersielle slaget handler om struktur og dominans i markedet. De fem største batteriprodusentene er alle asiatiske og står fortsatt for over 70 prosent av verdens battericelleproduksjon, men disse utfordres og nye allianser dannes – gjerne med de store bilprodusentene sentralt plassert.

Et typisk eksempel er den store svenske batterifabrikken Northvolts samarbeid med Volkswagen: Northvolt ligger an til å bli Volkswagens «hoffleverandør» av elbilbatterier – utvalgt fordi Northvolt leverer på Europas nye strenge miljøkrav og bruker svensk vannkraft.

I et geopolitisk perspektiv ser vi at Kina og kinesiske selskaper dominerer som eiere av gruver og sentrale raffinerier. Kina har tidligere, i en konflikt med Japan, brukt kontroll over viktige innsatsfaktorer som pressmiddel mot Japan, dette kaller vi «weaponized interdependence».

Per i dag er det en kommersiell logikk som bestemmer flyten av råvarer i den globale batteriverdikjeden – men dette er sårbart.

Politisk uro kan gjøre tilgang på enkelte råvarer vanskeligere og dyrere. Derfor er det en pågående kamp om å sikre seg kontroll eller i hvert fall langsiktige og solide kontrakter i hele verdikjeden.

Norge må vinne på alle disse tre slagmarkene. Hva bør vi gjøre?

Nordisk samarbeid kan være en viktig nøkkel. Norden kan bidra til økt forsyningssikkerhet ved å utnytte mineralforekomster i hele regionen og også legge til rette for en sirkulær verdikjede hvor brukte batterier og råvarer hentes tilbake og fores inn i produksjon av nye batterier.

En tett integrert nordisk verdikjede hvor vi resirkulerer mye og har nær og god tilgang på viktige innsatsfaktorer gjør oss også mer attraktive for utenlandske investorer.

Forskning kan gi oss viktige teknologiske forsprang i en kritisk fase. Mer investering i forskning vil være et kinderegg: Det hjelper norske aktører å holde følge i det teknologiske kappløpet samtidig som det gjør Norge mer attraktivt kommersielt. Forskning innen batterifeltet kan også gjøre oss mer uavhengige av dyre materialer som det kan blir knapphet på.

Den nye, norske battericelleprodusentent Morrow har for eksempel tilgang på teknologi som gjør at kobolt med tiden kan byttes ut.

Beyonder, som allerede er i gang med sin battericelleproduksjon i Rogaland, har utviklet metoder der treflis blir et viktig råstoff i nye batterier.

Norges nye satsing får også indirekte drahjelp fra utviklingen i internasjonal politikk. Krigen i Ukraina fremskynder EU og særlig Tysklands satsing på fornybar kraft. Det gjør batterier til transport og elektrisk energilagring enda mer etterspurt. Samtidig har pris og sikker tilgang på viktige innsatsfaktorer i europeiske verdikjeder fått mer oppmerksomhet.

Norge er dermed, sammen med andre nordiske aktører, godt posisjonert til å ta en relativt stor del av det globale batterimarkedet – som ventes å mangedobles de neste to tiårene.

Men mye skal klaffe for at det skjer, og regjeringens rolle i denne kritiske fasen er viktig. Vi trenger en offensiv strategi som kløktig støtter opp om de kommersielle initiativene, og vi har behov for et myndighetsapparat som binder Norges satsinger tett opp mot både nordiske og øvrige europeiske initiativ, særlig de som tas i regi av EU.

Både norsk næringspolitikk og europapolitikk må levere dersom en ny industrisektor skal vokse frem.