Putins virkelighet

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 2. mars.

Putins tv-tale forrige uke var en blanding av kreativ historiefortelling, fake news og orwellsk nytale. Talen skulle berede grunnen for en slags putinsk tvangssammenslåing basert på felles historie og kulturell identitet. Ukraina er ingen egen nasjon, var budskapet. Kanskje har Putin også en drøm om å gjenreise et enda større imperium.

Et annet motiv er Putins ønske om å ivareta Russlands sikkerhet i et langsiktig perspektiv. På veien dit er et politisk mer medgjørlig Ukraina helt avgjørende. Det handler om sammenhengen mellom geografi, militær makt og opplevd sikkerhet.

En rekke politikere og faglige eksperter har fremholdt at Nato er en defensiv forsvarsallianse innrettet mot å forsvare medlemslandenes sikkerhet. Dette har de selvsagt rett i.

Sett fra Kreml fremstår et slikt perspektiv likevel som ufullstendig. Russland har en sterk geopolitisk tradisjon og tenker lange historiske linjer. Krig kan ikke utelukkes – heller ikke med aktører man i dag har et avklart forhold til.

Et blikk på kartet viser Ukrainas sentrale betydning i dette bildet. I en eventuell fremtidig krig mellom Russland og Nato vil et politisk vestvendt Ukraina med en grad av militær integrasjon med USA være et militærstrategisk mareritt for Russland.

Jeg tror verken Putin eller andre i det russiske lederskapet har fryktet en nært forestående militær konflikt med Nato eller at alliansen planlegger for en angrepskrig mot Russland. Skulle en krig likevel oppstå, vil avstanden fra Moskva til Ukraina være dramatisk mye kortere enn avstanden til Nato-landet Romania. Sikkerhet handler om geografisk nærhet, og det er mot denne bakgrunn vi må forstå Russlands nesten febrilske advarsler mot et mulig fremtidig Nato-medlemskap for Ukraina.

Ser man på utviklingen i Putins retorikk og i Russlands offisielle syn på verden har det vært en klar dreining over tid i retning av en mer anti-amerikansk tone og en stadig mer konfronterende holdning til Nato. På 1990-tallet uttrykte Russland uro og bekymring. De senere årene har retorikken hatt et vesentlig mer alarmistisk og til dels fiendtlig preg. Alliansen fremstilles nå som en direkte trussel mot Russland og russiske interesser. Oppfatningen har også vært at USA utviser maktarroganse og har en ambisjon om å diktere utviklingstrekk i hele verden.

Året 1999 ble et vannskille. Den første Nato-utvidelsen og krigen i Kosovo viste med all tydelighet Russlands begrensede makt og innflytelse i det nye Europa.

Samme år entret Putin scenen. Hans store prosjekt har vært å gjenreise Russlands status og rolle som stormakt. I et åpent brev til landets velgere i forkant av presidentvalget i 2000 fremholdt han at innenrikspolitikken skulle prioriteres først. Utenrikspolitiske ambisjoner måtte stilles på vent.

Utviklingen de senere årene har vist at ventetiden definitivt er over. Russland er blitt stadig mer selvhevdende og har hatt suksess i Georgia, Syria og gjennom annekteringen av Krim. Parallelt har vestlige aktører påtalt og kritisert ulike sider ved Russlands opptreden. Brudd på folkeretten er blitt fordømt. Viljen til å bruke militærmakt i Tsjetsjenia, Georgia og Ukraina (2014) har skapt steile politiske fronter. Også Putins forhold til demokrati og menneskerettigheter har bidratt til et mer kritisk syn på Russland.

Sett fra Kreml fremstår bildet som mer sammensatt. Russland har pekt på at USA og Nato selv har brutt og utfordret grunnleggende prinsipper i folkeretten. USAs angrep på Irak i 2003 var sentralt i så henseende. Moskva har fått støtte fra eksperter på folkerett at det kan settes store spørsmålstegn ved grunnlaget for både Natos militæroperasjon i Kosovo (1999) og gjennomføringen av FN-mandatet i Libya (2011). Enkelte har også fremholdt at Russlands militære deltakelse i Syria hadde et sterkere folkerettslig grunnlag enn USAs involvering i samme konflikt.

Det fremstår på denne bakgrunn som noe hult for Moskva når USAs og Natos lederskap sier det er viktig å ta vare på grunnprinsippene i folkeretten. Russiske ledere har gjentatte ganger påpekt at Vesten opptrer med doble standarder: man fordømmer og kritiserer Russland, men man unnlater å se seg selv i speilet. Argumentet er at Russland blir vurdert opp mot folkerettslige normer og moralske standarder som USA og Nato selv ikke etterlever.

Det finnes likevel ingenting som kan forsvare Russlands invasjon og massive militære angrep på Ukraina. Krigen må stanses, og ansvaret for dette påhviler Putin. Hans beslutning om å angripe er katastrofal og kan fremstå som lite rasjonell. Jeg tror heller vi må se den i lys av en fundamentalt annerledes verdensanskuelse og en virkelighetsoppfatning som skaper en helt annen beslutningsrasjonalitet.