Gå til hovedinnhold
0
Hopp til hovedinnhold

Demokratiets fiender og Putins nyttige idioter

På Fagprosadagen i Kristiansand tidligere i mars, i regi av Litteraturhuset Agder, presenterte Astrid Sverresdotter Dypvik sin bok Det mørke Tyskland, med undertittelen Ei reise blant høgreekstremistar.

Skjermbilde av forsiden på bok

 

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 27. mars.

Boka, som kom ut på Samlaget i fjor, tar for seg framveksten av høyreradikale bevegelser i Tyskland. Til grunn for Dypviks bok ligger en usedvanlig grundig research. Hun har foretatt flere omfattende reiser i de østlige delstatene, der hun gjør presise observasjoner og får intervjue mange av hovedaktørene i ulike høyreradikale bevegelser, inkludert toppolitikere i det framgangsrike partiet Alternativ for Tyskland (AfD). Dette partiet har i dag 80 representanter i Forbundsdagen og er valgt inn i alle 16 delstatsparlamenter. Partiet utgjør dermed en politisk kraft som må tas på alvor.

Fram til 2015 var Tyskland et land uten et etablert høyreradikalt parti. Dypvik beskriver hvordan flyktningkrisa snudde opp ned på dette. AfD, som ble stiftet i 2013 som et anti-EU-parti, var på vei inn i glemselen. Så krysset én million syrere, afghanere og irakere tyske grenser, og Angela Merkel uttalte sitt «Vi klarer det!». Flyktningkrisa sommeren 2015 gav AfD en ny hjertesak – innvandringsmotstand og fremmedangst – og oppslutningen skjøt kraftig fart. I tillegg til flyktningspørsmålet spiller AfD i høy grad på at mange østtyskere føler seg forfordelt og dermed som annenrangs borgere i det gjenforente Tyskland.

En av de mange høyreekstremister Dypvik intervjuer i Det mørke Tyskland, er Götz Kubitschek. Han holder til langt utenfor allfarvei i den østtyske delstaten Sachsen-Anhalt. Her driver han et forlag, ei tankesmie og en YouTube-kanal, ved siden av å organisere godt besøkte kurs i høyreekstrem ideologi. Kubitschek er blant dem som vier seg til såkalt idépolitikk: Det gjelder å berede grunnen for at høyreekstremismen skal vokse seg sterk nok til å komme i maktposisjon. Per i dag er det imidlertid ingen av de andre partiene som vil samarbeide med AfD.

De ideene høyrekreftene trekker veksler på, er gamle og lett gjenkjennelige. Sentrale deler av tankegodset stammer fra den völkisch-nasjonalistiske ideologien fra begynnelsen av 1900-tallet. Den innebar å søke såkalt åndelig fornyelse av det tyske folk, ved å vende tilbake til tyske kulturelle og rasemessige røtter. Derfra er veien kort til idealet om et etnisk og kulturelt homogent samfunn og en restriktiv innvandrings-politikk. Ytre høyre preges også av ideen om hvit overlegenhet og et patriarkalsk verdensbilde, der feminismen blir en fiende som truer den tradisjonelle, idealiserte familien med mannen som midtpunkt.

I de høyreekstremes øyne har tyskerne blitt rot- og historieløse og veike. Tyskland, som Vesten forøvrig, er svakt og dekadent, og det representative demokratiet er lite handlekraftig. Her holdes, av alle ting, Putins Russland opp som et ideal. I et nylig utkommet spesialnummer av det høyrenasjonale tidsskriftet Compact hylles Putin som en patriot som «motsetter seg multikulturalisme og kjønnspolitikk», og som «ikke belaster økonomien med politisk korrekte forskrifter og klimaavgifter». Én konspirasjonsteori, typisk for de høyreekstreme, lyder at «angloamerikanerne har planlagt oppdeling av Russland i over hundre år».

I Fædrelandsvennen 10.3.22 viser politisk redaktør Vidar Udjus til en kronikk skrevet av to av Fremskrittspartiets fylkestingsrepresentanter (4.12.19). De to vil blant annet «arbeide for et normalisert forhold til Russland», noe som får Udjus til, ikke uberettiget, å spørre retorisk om hva det er partiet har til felles med Russland: Høyrepopulismen, ropet på den sterke mann eller nasjonalismen?

Vil så AfD stabilisere seg på rundt 10 prosent av stemmene, eller vil det vokse seg stadig større – eller vil det møte veggen og etter hvert forsvinne? Franz Josef Strauß (1915-88), den legendariske mangeårige lederen for det bayerske CSU, var tydelig på at det ikke skal være plass for et parti til høyre for de kristelige unionspartiene. Og det lyktes å holde høyresida samlet, helt fra da tidligere nazister ble integrert i de kristelige unionspartiene etter krigen til hendelsene rundt 2015. Slik sett viste de seg som folkepartier i ordets rette forstand. Disse partiene har også en sterk sosial fløy og har derfor alltid også tiltrukket seg mange velgere fra arbeiderklassen.

Seinere klarte sosialdemokratene (SPD), også et folkeparti, å innlemme aktivister fra 1968-opprøret. Willy Brandt, som ble kansler etter valget i 1969, var slett ingen «68-er», men han ville ikke blitt kansler uten stemmer fra nettopp 68-erne. Klarer SPD å vinne tilbake velgere som nå slutter opp om venstrepartiet Die Linke og De grønne, vil også SPD kunne gjeninnta sin stilling som et reelt folkeparti.

Når det gjelder det høyreradikale AfD, er det kanskje likevel liten grunn til optimisme. Dypvik siterer statsviteren Hans Vorländer, som sier at «den tida vi lever i, er høgre-populistane si tid», og at en kan være sikker på at en vil ha store parti av AfDs type «i lang tid framover i heile Europa».