Behovet for sannhet er ennå påtrengende

Denne kronikken ble først publisert i VG 30. januar. 

Skrevet av Knut Øystein Høvik, høgskolelektor, Høgskolen i Innlandet og Erik Mustad, førstelektor Universitetet i Agder. 

Tragedien kostet 14 sivile liv og er den største skampletten i nyere britisk militærhistorie.

Ulike britiske regjeringer har innrømmet at feil ble begått den fatale dagen i 1972. De har til og med beklaget. 

Men det nordirske folket har behov for å vite sannheten om det som skjedde. I sangen «Sunday Bloody Sunday» stiller U2 spørsmålet «how long must we sing this song?» 

Det er snart et kvart århundre siden den blodige konflikten offisielt endte. Likevel er Bonos spørsmål fortsatt relevant. Folk i Nord-Irland kommer seg ikke videre uten at sannheten om Bloody Sunday og andre hendelser kommer for en dag. 

Bloody Sunday er den viktigste hendelsen i Nord-Irlands 30-år lange borgerkrig, «The Troubles», som foregikk fra slutten av 1960-tallet til 1998. Andre attentat og angrep kostet flere menneskeliv, men ringvirkningene av drapene i 1972 markerte et klart veiskille. Hendelsen endret forholdet mellom unionister og nasjonalister, og mellom Storbritannia og Irland. Det er det flere grunner til.

For det første endret Bloody Sunday nasjonalistiske katolikkers forhold til det britiske statsapparatet. 

Den tilstedeværende britiske hæren ble utpekt som hovedfienden. Siden opprettelsen av Nord-Irland i 1922, hadde et protestantisk-unionistisk styre systematisk undertrykket det katolske mindretallet. Inspirert av borgerrettighetsmarsjene i USA, begynte undertrykte nasjonalister å marsjere for sine rettigheter på slutten av 1960-tallet. 

Sammenstøt mellom marsjerende nasjonalister og unionister, det protestantisk dominerte politiet og den britiske hæren førte gradvis til sviktende tillit til den britiske statsmakten. Etter Bloody Sunday forsvant all tillit.

En annen endring var at Bloody Sunday førte til en dramatisk økning i volden og fremveksten av den irske republikanske hær (IRA) som en maktfaktor. 

Bloody Sunday var innledningen på et annus horribilis med tap av 479 menneskeliv og 4876 skadet. Sinnet utløst av Bloody Sunday økte støtten til IRA og den republikanske organisasjonen forberedte seg på en lang krig mot britisk tilstedeværelse i provinsen.

Bloody Sunday forverret forholdet mellom den irske republikken og Storbritannia. 

Etter hendelsen ble de diplomatiske forbindelsene fullstendig iskalde. I dagene etter tragedien ble den britiske ambassaden i Dublin brent av sinte demonstranter. Irske styrker ble sendt til grensen i nord. 

I påfølgende tiår ble samarbeidsklimaet preget av mistillit. Margaret Thatcher-regjeringens bastante og urokkelige tøffe linje under de republikanske sultestreikene i 1981 bidro ikke til å bedre forholdet. Først på 90-tallet var stemningen slik at de viktigste aktørene for å sikre fred i Nord-Irland kunne jobbe for å finne løsninger på en tilsynelatende uløselig konflikt.

Etter Bloddy Sunday ble britisk etterretning og myndigheter nærmest besatt av ønsket om å vinne propagandakrigen. 

For internasjonal presse var Bloody Sunday et grimt eksempel på en fortsatt undertrykkende, imperialistisk kolonimakt. Gjennom 70-tallet hadde Downing Street et enormt behov for å vise at styresmaktene hadde kontroll over situasjonen. Skjulte metoder og tilsidesetting av grunnleggende rettsprinsipper ble aktivt brukt.

Den misforståtte handlekraften fra britiske myndigheter førte i 1974 til feilaktige fengslinger av 17 personer i forbindelse med to IRA-bomber i Birminghan og Guildford. 

Bloody Sunday skapte et politisk vakuum i Nord-Irland. Seks uker etter massakren ble det nordirske selvstyret som hadde vart siden 1922, avskaffet. Parlamentet i Nord-Irland ble lagt ned og makten overført til London. Først med Langfredagsavtalen i 1998 kunne nordirske politikere igjen samles på Stormont, nasjonalforsamlingen i Nord-Irland. En noenlunde varig og fungerende ordning kom ikke på plass før i 2007.

Nord-Irland har blitt beskrevet som et sted uten historie. Fortiden gjenspilles og gjenoppleves hver eneste dag og historien ser ut til å stå stille. Fortiden lever i nåtiden og dominerer fortsatt livet til mange nordirer.

Sør-Afrika hadde sin Sannhets- og forsoningskommisjon. Noe sånt fant aldri sted i Nord-Irland. Amnesti ble gitt til politiske fanger og medlemmer av paramilitære organisasjoner som fortsatt var på flukt. Men ingen forsøk ble gjort på å få fortalt sannheten og dokumentert for ettertiden hva som faktisk hadde skjedd. Frykten for represalier var stor. Den er fortsatt stor. 

Widergy-rapporten i 1972 tok parti med den britiske hæren. I 1998 satte Tony Blair ned et utvalg for å se på Bloody Sunday på nytt. 12 år skulle gå før David Cameron endelig kunne legge frem rapporten som hadde kostet rundt 200 millioner pund og som plasserte all skyld hos den britiske hæren. 

Til tross for dette, har fortsatt ingen blitt tiltalt eller dømt for handlingene den 30. januar 1972. U2 skal alltid synge sangen – «Sunday Bloody Sunday/How long, how long must we sing this song?» – fordi den minner om tragedien denne dagen.

Men sangen representerer også håp om fremtidig forsoning.