– Mange migranter fra Øst-Europa kommer til Norge med korte arbeidskontrakter. Når kontrakten går ut, blir de sendt fra den ene etaten til den andre. Ofte ender de opp uten hverken arbeidsinntekt eller offentlige velferdsytelser.
Det sier Katrine Mayora Synnes. Hun har bakgrunn fra NAV og i Politiets utlendingsforvaltning i Kristiansand. Nylig disputerte hun for en doktorgrad ved Universitetet i Agder om arbeidsledige polske migranters møte med norske velferdsstaten.
Synnes har intervjuet en rekke arbeidsledige polske migranter. 11 av dem intervjuet hun hver for seg. Hun gjorde også et gruppeintervju med 10 personer. I tillegg har hun intervjuet 14 NAV-ansatte.
Mistet rettigheter
Forskeren oppdaget at mange av dem hun snakket med hadde hatt rett til velferdsytelser tidligere, men hadde ikke klart å søke om dem. Flere visste ikke engang at de hadde hatt slike rettigheter.
— Mange av dem kunne ikke norsk, de hadde lav kompetanse om hvordan byråkratiet fungerer, og gjerne svake digitale ferdigheter. Flere av dem fant hverken ut hvilke rettigheter de hadde, eller hvordan de skulle gå frem for å søke, sier Synnes.
For å ha rett til dagpenger, må man melde seg som arbeidssøker med det samme man mister jobben. De arbeidsledige migrantene levde i stedet på oppsparte midler, overbevist om at de snart skulle få en jobb igjen. Når de likevel forble arbeidsledige over tid, mistet de rettighetene til dagpenger.
– De jeg intervjuet hadde kanskje hatt registrerte arbeidsforhold over lengre tid. Men da de mistet jobben og ble langvarig ledige, brukte de opp pengene sine. Flere av dem var blitt bostedsløse. Samtlige var avhengige av hjelp fra frivillige organisasjoner, sier Synnes.
Flest på Østlandet
Arbeidssøkende migranter har i prinsippet plikt til å melde seg hos politiet senest tre måneder etter at de kommer til Norge. Flere av dem Synnes intervjuet hadde aldri registrert seg, og det finnes heller ikke offisielle tall på hvor stor denne gruppen er.
Forskeren kom i kontakt med flere av de arbeidsledige polske migrantene gjennom organisasjoner som deler ut mat til fattige.
– Ut fra kontakten med organisasjonene fikk jeg inntrykk av at denne marginale gruppen er størst på Østlandet. Det er utfordrende å si hvor mange som er i denne situasjonen, men mange organisasjoner sier at det er stadig flere østeuropeiske migranter som ber om hjelp, sier Synnes.
Restriktivt på NAV
På NAV-kontorene ble gruppen av polske migranter i stor grad sett på som midlertidig arbeidskraft. Mange antok at de har sterke bånd til Polen og et hjem å returnere til.
Selv om dette kan stemme for mange, var det ikke slik for gruppen Synnes snakket med.
– Gruppen jeg snakket med har bodd utenfor Polen i mange år, og mistet kontakt med familie og nettverk. De hadde ikke noe hjem å returnere til, og ingen rett på hjelp i Polen heller. Flere av dem anså at de hadde større sjanse for å komme seg på beina i Norge, sier hun.
For at EU-borgere skal ha rett på sosialhjelp i Norge, kreves det blant annet individuell vurdering av tilknytningen deres til Norge. Forskeren sier at mange NAV-ansatte er restriktive overfor arbeidsledige polske migranter.
– Flere NAV-ansatte vurderte at øst-europeere som ikke snakker norsk ikke har noen sterk tilknytning til Norge. Mange tenkte at det ville være bedre for dem å returnere til sitt opprinnelsesland, siden de uansett ikke hadde rett til ytelser i Norge, sier Synnes.
Uten rett til dagpenger, sykepenger eller sosialhjelp, så faller mange i denne gruppen utenfor velferdsstatens sikkerhetsnett. Men Synnes ser også utfordringene for NAV.
– Det er et veldig komplekst og utfordrende regelverk rundt dette. Det er både diffust og ambivalent. Jeg gjorde intervjuene før trygdeskandalen, så det kan være de får mer opplæring om EØS-regelverk i dag, sier hun.
Ydmyket på NAV
Flere i gruppen Synnes snakket med, hadde oppsøkt NAV for å be om hjelp, men følt seg så ydmyket at de til slutt ga opp. Flere av dem hadde prøvd å oppsøke lokale NAV-kontorer, men ble henvist til digitale løsninger.
– Dette ser ut til å være et viktig punkt i marginaliseringen deres. De møtte stengte dører, og det ble umulig for dem å håndtere dette systemet på egen hånd, sier Synnes.
At de ble spurt om hvorfor de ikke returnerte til Polen, gjorde også at de følte seg som en type arbeidskraft det ikke var bruk for lenger.
– Det var gjennomgående hos dem at de ikke følte seg ønsket. De var aldri regnet som borgere, Norge ville bare de skulle reise når de ikke hadde noe arbeid lenger. Det var sårt for dem å oppleve å bli avvist på denne måten, sier Synnes.
Enkelte av dem sa at de foretrakk å prøve å klare seg selv uansett hva som måtte til, om det var å jobbe svart eller å oppsøke frivillige organisasjoner. De ønsket uansett ikke å gjenoppta kontakten med NAV.