Utviklingshemmede ble sosialt isolert under pandemien

– I fire av fem bofellesskap vi forsket på ble beboerne sosialt isolerte i løpet av pandemien. I en av boligene ble 13 beboere isolert i leilighetene sine helt fra mars til august 2021. Sosial isolasjon av personer med utviklingshemming strider mot menneskerettighetene, og er ulovlig.

Det sier postdoktor Ellen Margrete Iveland Ersfjord ved Universitetet i Agders institutt for helse- og sykepleievitenskap.

I en ny studie publisert i Tidsskrift for omsorgsforskning har forskere fra Regionalt senter for fedmeforskning og innovasjon (ObeCe) på St. Olavs Hospital og Universitetet i Agder avdekket menneskerettighetsbrudd ved fem bofellesskap for mennesker med utviklingshemming i Midt-Norge.

Alle fem bofellesskapene brøt menneskerettighetene, på forskjellige måter. Norge har tilsluttet seg FNs konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Forskerne fant brudd på flere rettigheter, men særlig de følgende:

• Rett til alle menneskerettigheter og grunnleggende friheter (Artikkel 1)
• Rett til ikke å utsettes for frihetsberøvelse (Artikkel 14)
• Rett til den høyest oppnåelige helsestandard uten diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (Artikkel 25)

Varslet kommuneoverlegen

I den nye forskningsartikkelen kommer det frem at ansatte i ett av bofellesskapene fikk instruks fra kommuneoverlegen om å isolere brukerne i sine leiligheter. De ble stengt ute fra felles kjøkken, stue og andre felles oppholdsrom i seks måneder i 2021. De ansatte brukte smittevernutstyr ved nærkontakt, som ved mating og stell.

Da lederen og de ansatte ga beskjed om at de ikke anså dette som forsvarlig praksis, fikk de beskjed fra kommuneoverlegen om å fortsette.

– Det var vondt for de ansatte å isolere brukerne, men de ble fortalt at de skulle gjøre det, og forholdt seg til det, sier førsteamanuensis Hege Mari Johnsen ved UiAs institutt for helse- og sykepleievitenskap.

Forskerne understreker at det er liten grunn til å laste de ansatte i bofellesskapene.

– Dette er ansatte som ønsker å gjøre en god jobb, og som ønsker å skape best mulige vilkår for beboerne. Men kunnskapen i denne sektoren er lav. Kun ti prosent av ansatte i disse tjenestene er vernepleiere. En tredjedel av de har ikke utdanning eller nok kunnskap om personer med utviklingshemming. Heller ikke kommuneoverleger har god kunnskap om utviklingshemmede, sier Ersfjord.

Menneskerettighetsbrudd

Utviklingshemmede som bor i bofellesskap leier en kommunal leilighet og mottar kommunale tjenester. Den kommunale helsetjenester i de fem bofellesskapene som ble undersøkt bortfalt i lang tid under pandemien, slik som årlig helsekontroll hos fastlege og fysioterapi.

Ansatte hadde kontakt med beboerne, men dette skjedde enten i fullt smittevernutstyr eller med munnbind og hansker. Det ble også innført forbud mot å klemme, slik at brukerne ikke hadde fysisk kontakt med andre mennesker i lang tid. Dette gjaldt ikke alle fem hele tiden, men i ulike perioder.

Et bofellesskap består av leiligheter og fellesområder. I fire av de fem undersøkte bofellesskapene ble fellesområdene åpnet etter hvert, slik at beboerne kunne omgås hverandre og de ansatte. Det ble innført besøkskontroll etter en tid eller etter at de ansatte hadde vaksinert seg.

– Kaotiske tilstander

Forskerne konkluderer med at flere utviklingshemmede ble utsatt for menneskerettighetsbrudd. De etterlyser mer kunnskap om utviklingshemming i helsesektoren.

– Tidlig i pandemien var lederne ved flere bofellesskap usikre på hvordan de skulle forholde seg til smittevernreglene. Lederne fortalte om kaotiske tilstander og at de fikk veldig mange ulike beskjeder. Dette resulterte i vidt forskjellige tolkninger av smittevernreglene, sier Ersfjord.

De ansatte fortalte at brukerne fortsatt sliter med psykiske ettervirkninger.

Stengte verden ute

I ett av bofellesskapene valgte lederen en helt annen løsning enn å isolere brukerne inne i leilighetene. Basert på egen fagkunnskap og samtaler med de som bodde der avgjorde de å stenge bofellesskapet for alt besøk. De ansatte kom og gikk, men brukerne fikk ikke forlate bofellesskapet. Da fikk brukere og de ansatte omgås nærmest fritt innendørs. Lederen valgte heller å stenge verden ute.

– På denne måten fikk brukerne ha et sosialt fellesskap med hverandre og de ansatte, noe som var uvurderlig gjennom pandemien, særlig fordi deres dagtilbud og fritidsaktiviteter ble nedstengt i lang tid. Sosial kontakt med andre mennesker er like viktig for utviklingshemmede som for andre, sier Ersfjord.

Samtidig understreker hun at det ikke finnes hjemmel i loven til å stenge ytterdøra på denne måten.

Ønsker kunnskapsløft

Ett av hovedfunnene i studien er at det manglet tydelige kommunale beredskapsplaner for bofellesskap under pandemien. Forskerne fastslår derfor at regjeringens tiltak ikke var tilstrekkelige nok for å sikre gode kommunale tjenester til utviklingshemmede som bor i bofellesskap. I dag avhenger for mye av hvor handlekraftig lederen er.

–Slik går det ikke an å ha det neste gang det kommer en pandemi. Dette er en sektor som har behov for et stort kunnskapsløft, fra kommuneoverleger til vikarer. Det var ingen grunn til å isolere personer med utviklingshemming lengre eller på en annen måte enn den øvrige befolkningen under pandemien. Vi må sikre også at de får forsvarlige helsetjenester, sier Ersfjord.