– Regjeringen ønsker å bruke mer simulering i sykepleieutdanningen. Siden det er utfordrende å sikre nok og relevante praksisplasser til alle studentene, kan simulering være en alternativ læringsarena, sier Hege Kristin Aslaksen Kaldheim.
Hun har, som første ved Universitetet i Agder, tatt doktorgrad innen spesialsykepleie i operasjon. Hun intervjuet studenter og nylig ferdigutdannede spesialsykepleiere. Kaldheim har også arrangert mange simuleringer selv, som ansvarlig for simuleringer i utdanningen av operasjonssykepleiere ved Lovisenberg diakonale høgskole.
– Jeg er interessert i hvordan studenter lærer gjennom simulering. Det er nyttig å se på hvordan de som bruker simulering best kan planlegge og arrangere dem, for å sikre gode læringsutbytter, sier Kaldheim.
I dag bruker hun simulering aktivt ved UiA i utdanningen av sykepleie-studenter på master- og bachelor-nivå.
Simulering er en pedagogisk metode for å skape realistiske situasjoner som kan øves på. Dette brukes både ved utdanningsinstitusjoner og ved sykehus. Ved Universitetet i Agder er det bygget et eget simuleringssenter for dette, hvor studenter kan øve på pasientsimulatorer. Disse ser ut som mennesker, og har funksjoner som tale, svette, tårer og lunge- og hjerte-funksjoner.
Mye brukt, lite forsket på
– I simulering kan studentene få mer ansvar, som akutte situasjoner, og gjøre mer enn de får gjøre i praksis. Å tilpasse øvelsen til studentene slik at de opplever mestring er viktig, og det er godt for dem å lære gjennom aktivitet sammen med andre studenter, sier Kaldheim.
Simulering har lenge vært en etablert måte å øve på i sykepleiefaget, men det har ikke blitt forsket mye på. Det er forsket mindre på hvordan deltagerne lærer, og enda mindre på såkalt interprofesjonell simulering. Dette er simulering hvor flere spesialister simulerer sammen, slik som simuleringer med både anestesi- og operasjonssykepleiestudenter. Det har vært uvisst hvor mye kompetanse som blir overført fra simuleringsøvelser til hverdagen på jobb.
I doktorgradsavhandlingen intervjuet Kaldheim nyutdannede spesialsykepleiere, som fortalte om stor overføringsverdi.
– De husket tilbake til simuleringer fra utdanningen da de sto i lignende situasjoner i den virkelige verden. De opplevde å føle seg bedre forberedt på å håndtere slike situasjoner. De ønsket seg også mer simulering i studiet for å kunne bli enda bedre, og mer forberedt, sier Kaldheim.
Positivt stress
Det er avgjørende at en simulering er så realistisk som mulig.
– Det er også viktig at simuleringen er godt organisert, og at studentene får oppleve positivt stress, sier Kaldheim.
Positivt stress betyr at studentene får kjenne på ansvaret som de vil få i sin fremtidige rolle som sykepleiere. Dette gir både læring og mestringsfølelse.
Kaldheim sier det er viktig at ledere tar inn over seg hvor avgjørende det er for læring at simuleringen holder god kvalitet. I doktorgradsarbeidet avdekket hun viktige forutsetninger for å få god kvalitet.
– Deltagerne må oppleve simuleringen som realistisk, oppleve å være godt forberedt og trygge i læringssituasjonen. Både å delta i simuleringen og observere andre medstudenter er viktig, sier Kaldheim.
Kaldheim fant ut gjennom intervjuer at hver enkelt profesjons kompetanse er viktig i en simulering. Planlegging og gjennomføring blir best når de som planlegger simuleringen også har kompetanse i det som skal simuleres
Et tillegg til praksis
I dag er det fastsatt ved lov hvor mye praksis en spesialsykepleiestudent skal ha i løpet av studiet. Dette blir utfordret av det økende behovet for sykepleiere. Kaldheim slår fast at simulering fungerer bra, så lenge den blir gjennomført på en god måte. Men det finnes fortsatt lite forskning på konsekvensene av å erstatte klinisk praksis med simulering.
Og derfor er ikke simulering noe som en bare kan begynne med som en erstatning for praksis. Men det kan være et godt tillegg.
– God simulering krever gode fagpersoner, som vet hvordan simulering skal gjøres, og ressurser for å sikre god gjennomføring, sier Kaldheim.