Pårørende av rusmisbrukere: - Mange får angstproblemer av å være i alarmberedskap

– Forskningen min viser at det er et stort behov for mer støtte til pårørende av rusavhengige, sier Bente Birkeland

Hun er førsteamanuensis ved UiA og forsker på rusfeltet. Hun leder også det nasjonale forskernettverket Barns Beste.

Birkeland har skrevet doktorgradsavhandling om partnere til rusmisbrukere. På oppdrag fra Helsedirektoratet har hun sammen med professor Bente Weimand (Ahus/USN) også skrevet en rapport om levekår om pårørendes livssituasjon. Hun var også en av forskerne på multisenterstudien om Barn som pårørende fra 2015.

Spørsmålet om pårørende får den hjelpen de trenger fra helsetjenestene kan man fortsatt stille seg.

– Forskningen min handler om det å være partner og ha barn med en som ruser seg. Jeg forsker på rusfeltet med et ønske om at familier skal få det bedre, sier Birkeland.

I Regjeringens pårørendestrategi for 2020-2025 vises det til at flere pårørende står i svært krevende situasjoner, og at de pårørende etterlyser større grad av empati og respekt i møte med offentlige tjenester.

Et krevende liv

Birkelands forskning viser blant annet at mange pårørende til rusmisbrukere opplever seg stigmatisert. Barn og voksne opplever høy grad av konflikter og hemmeligholdelse om rusproblemet.

Partneren til rusmisbrukeren må ofte ta begges voksenroller, og barna kan ta på seg roller eller omsorgsoppgaver som ikke er naturlig i deres alder.

Problemene rusmisbruket skaper, gjennomsyrer hele livet til familien.

Utmattes av misbrukeren 

De pårørende blir ofte utmattet av å bruke så mye av kreftene på rusproblemet, men får ofte ikke hjelp fra offentlige instanser. Noen opplever seg sterke, men blir likevel ikke tilbudt noen oppfølging for egen del, dersom partneren er i behandling.

Det kan også føles skambelagt å oppsøke hjelp.

– Det å være i alarmberedskap gjør at mange opplever angstproblematikk, sier Birkeland.

Belastningen over tid kan gjøre at noen blir sykemeldte, eller til og med arbeidsuføre.

Det er vondt både for barn og voksne å se at den man er glad i sliter på grunn av rusproblemer, og selv føle på avmakt. De opplever også at andre mennesker ikke har forutsetning for å forstå deres situasjon.

Manglende rettigheter og lite kunnskap

Ifølge forskeren opplever de pårørende å falle mellom to stoler i rusomsorgen. Tjenestene er tilrettelagt for den som har rusproblemet, men de pårørende har ingen rettigheter.

– Det gjelder særlig i spesialisthelsetjenestene. Familien kan bare involveres hvis den innlagte rusmisbrukeren gir tillatelse, sier Birkeland.

Det er pasientens rettigheter som gjelder, og pasienten kan samtykke til at pårørende involveres. Helsepersonell på sin side har en selvstendig lovpålagt plikt til å involvere og støtte pårørende. Selv da opplever pårørende i liten grad å bli møtt.

Må fange opp barna

Birkeland peker på at det er viktig med gode systemer i helsevesenet for å fange opp barna.

– Kunnskap om rus og pårørendearbeid må være forankret i alle ledd i organisasjonen, da forteller pårørende at det fungerer bra, sier hun.

Å sørge for at barn har noen å snakke med trenger ikke være kostbart.

– Det kan være snakk om en kursing av ansatte, sier forskeren.

På sykehus har alle enheter innen spesialisthelsetjenesten krav om å ha barneansvarlig personell.

En bedre tilværelse

– Å stille spørsmålet hvordan har du det, og hva trenger du av støtte er en god begynnelse på å få hjelpen i riktig retning, sier Birkeland.

Birkelands forskning viser at det gir god hjelp å få noen å snakke med og treffe andre som er i samme situasjon. Flere frivillige pårørendeorganisasjoner innen rus har gode tilbud, men de pårørende kjenner ofte ikke til dem.

– Problemene kan fanges opp og familien få hjelp tidligere hvis ansatte i helse- og sosialtjenesten har kunnskap om rus og kjenner til tilbudene, sier Birkeland.

Behov for opplæring

I dag kan det være tilfeldig om pårørende får vite om hjelpetiltak og mulighetene som finnes. Det er usikkert om kunnskapen om rusproblemer er god nok i de ulike helsetjenestene, særlig når det gjelder rusproblemer i et familieperspektiv.

– Personer som har positive erfaringer med hjelpeapparatet forteller at kunnskap hos terapeuter og fagpersoner kan være avgjørende, sier Birkeland.

For å gi pårørende til rusmisbrukere god hjelp viser Birkelands forskning blant annet at det er behov for tydeligere rutiner når det gjelder involvering av pårørende, og systematisk kunnskap i helse- og sosialtjenester.

Det er behov for opplæringstiltak om rusproblemer og hvordan disse påvirker hele familien, og samhandling mellom tjenestenivåene og samarbeid mellom offentlige og frivillige tjenester.