English version of this page

Involvering gir bedre løsninger for personer med utviklingshemming

Når personer med utviklingshemming får være med å utvikle teknologi de selv skal bruke, fører det både til bedre digitale løsninger og mer sosial inkludering.

A group of people, looking at a phone and taking notes in notebooks. Autumn scenery.

– Det har vært forsket mye på resultater og metode i utviklingsprosesser, men lite på hvordan deltakerne selv opplever å være med på prosessen. Det ønsket Chris Safari (til høyre i bildet) å gjøre noe med i sitt doktorgradsprosjekt. (Foto: Walter Wehus.)

Av Walter Norman Wehus
Publisert 25. jan. 2024 - Sist endret 25. apr. 2024

Det er god stemning på bussen. En gruppe unge personer med utviklingshemming skal teste en app de har vært med å utvikle. Appen skal blant annet gjøre det lettere for dem å ta buss til og fra jobb.

Sammen med dem er forskere og utviklere i prosjektet InnArbeid. Det ledes av Universitetet i Agder, og har som mål å hjelpe unge med utviklingshemming å mestre overgangen fra skole til arbeidsliv.

Deltakerne holder øye med skjermene sine, og konsentrerer seg om å gå av på riktig stopp. Så er det å vente på at riktig buss skal komme. Forskerne fra InnArbeid stiller spørsmål: Hva gjør du om bussen ikke kommer? Hvem vil du gi beskjed?

Gir designerne ny innsikt 

Nærbilde av Chris Safari
Chris Safari har bakgrunn som vernepleier. Nå har han disputert for ph.d.-graden ved Universitetet i Agder. (Foto: UiA)

En av forskerne på bussen er Chris Safari. Han har fulgt InnArbeid-prosjektet siden starten, og har tatt en doktorgrad på hvordan personer med utviklingshemming opplever å være med på å utvikle digital teknologi som dette. 

– Når vi skal designe teknologi, er vi avhengig av at brukerne av teknologien er med. Spesielt når brukerne har en hverdag som er langt unna den designerne har. Det er vanskelig å forestille seg livet til deltakerne om man ikke har en utviklingshemming selv, sier Safari.

Handler om rettigheter

Safari mener det er en vinn-vinn-situasjon å involvere personer med utviklingshemming når det skal utvikles løsninger for denne gruppen. Det er bra for både for deltakerne, for utviklerne, og for produktet som kommer ut i den andre enden.

– Å involvere denne målgruppen har noen fallgruver. Det tar lengre tid, det koster mer, og det kan være vanskelig å finne egnede metoder. Men disse utfordringene er det forskernes ansvar å komme seg rundt, sier Safari.

Han sier det også handler om rettighetene til denne gruppen mennesker.

– Vi sikrer rettighetene til personer med utviklingshemming ved å involvere dem i det som gjelder dem. Det er et politisk mål med universell utforming, og der er det også anbefalt å involvere målgruppen, sier han.

Som vernepleier var Safari opptatt å få med deltakernes stemme, og han både observerte og intervjuet dem underveis. Hege, en av brukerne som blir intervjuet i doktorgradsarbeidet, sier:

«Du lærer mye. Det er som på skolen. Du lærer mye begge steder. Du lærer nye ting, og du får hjelp når du trenger det begge steder. Men designaktiviteter er mer interessant. For på skolen er det timer og fag og slike ting. Men her handler det om det som interesserer deg, og du får lov til å gjøre mer som du vil.»

En gruppe mennesker rundt et bord, en person holder en presentasjon.
Utviklingsarbeidet fant sted både på skolen, på universitetet og ute i samfunnet. Her fra en workshop på UiA.

Blir inkludert i samfunnet

Når brukerne får delta i utviklingen, får designerne vite mer om hvem som skal bruke teknologien, hvordan teknologien vil bli brukt, og i hvilke situasjoner.

Ved å delta i prosjekter som dette blir brukerne også mer inkludert i samfunnet, forteller Safari.

– Deltakerne hadde det gøy, og følte at de var med på noe meningsfullt. Men det var også en lærerik opplevelse for dem. De lærte om hvordan teknologi brukes, men også om hvordan den utvikles, sier han. 

Forskeren mener at deltakelsen kan ses på som likeverdig med arbeid eller skole.

– Når deltakerne med utviklingshemming jobber sammen med forskere og designere, får begge gruppene nye relasjoner. Prosjektet fant også sted på ulike steder, som på skolen til deltakerne, på universitetet, og ute i samfunnet forøvrig. Det er denne blandingen av folk og settinger som gjør deltakerne mer sosialt inkludert, sier Safari.

Utvikler bedre metoder

I tillegg til brukerne, fikk også designerne og forskerne godt utbytte av InnArbeid-prosjektet. De lærte blant annet mer om hvordan man samarbeider med personer med utviklingshemming.

– Vi lærte om hvordan vi bedre kan legge til rette i slike settinger, og hva slags metoder som passer for målgruppen. Blant annet oppdaget vi at kreative metoder som Photovoice er nyttig, sier Safari.

Photovoice er en teknikk der deltakerne tar bilder av det de har lyst til å snakke om i etterkant. På den måten har de en visuell støtte når de skal snakke om opplevelsene sine.

– Dette er kunnskap som kan brukes i lignende aktiviteter med andre marginaliserte målgrupper, sier han.

Kilde: Intellectual disability and participation in digitial technology design activities: A catalyst for social inclusion.