Kinoen som politisk arena under okkupasjonen

Hva skjedde med kinoene i Norge under annen verdenskrig? Thomas Vidnes Hansen Hagen viser i sin doktorgradsavhandling at kinosalen var en politisk arena for folkelig protest – men også at lokale forskjeller var store, og at den utskjelte kinopolitikken under krigen også la grunnlaget for kinopolitikken etter krigen.

Thomas V.H. Hagen disputerer for ph.d.-graden fredag 20. april 2018 med avhandlingen «Folkefellesskap, forlystelse og hverdagsmotstand: Kino i Norge 1940–1945».

Han har fulgt doktorgradsprogrammet ved Fakultet for humaniora og pedagogikk med spesialisering i religion, etikk, historie og samfunn.

Ph.d.-utdanningen har vært fullfinansiert av arbeidsgiver Arkivet freds- og menneskerettighetssenter  over fire år (2013–2017).

Slik beskriver kandidaten selv essensen i avhandlingen:

Kinoens potensial for hverdagsmotstand trumfet den nazistiske propagandaen

Monografien er en multiperspektivisk studie av kino i Norge under andre verdenskrig.

Hovedsiktemålet er å undersøke hvilken politisk, sosial og kulturell betydning kinoen hadde for nordmenn og tyskere i Norge under tysk okkupasjon 1940–1945.

Teoretisk er analysene inspirert av antropologen James C. Scotts perspektiver på «everyday resistance» og hvordan dominante og undertrykte grupper i konfliktsamfunn produserer «public transcripts» og «hidden transcripts».

Avhandlingen baserer seg på omfattende norsk og tysk arkivmateriale, deriblant arkiver som hittil ikke har vært utnyttet i historisk forskning om denne perioden.

Forsvarsskanse

Et sentralt funn er at kinoene rundt om i landet viste seg som forsvarsskanser for det undertrykte, liberale sivilsamfunnet. Dette skjedde gjennom oppfordringer til kinoavholdenhet i illegale skrifter, politisering av kino som sted og ikke-kinogåing.

Politisering av kino som sted innebar at publikum i kinosalen utviklet måter for å gi uttrykk for misnøye med okkupasjonen på.

De to faktorene som var mest avgjørende i så henseende var suspensjon av lokaldemokratiet og protest mot skapingen av et nasjonalt folkefellesskap i kinosalen.

Et nytt bilde av kinoen

Gjennom belysning av ulike sider ved kino som omdreiningspunkt for tysk kulturpropaganda, NS-politikk og hverdagsmotstand, framtrer et nytt bilde av kinoene i Norge under andre verdenskrig.

De var ikke uvesentlige, besøket var ikke jevnt stigende under hele krigen, de lokale forskjellene var enorme, behovene til norske og tyske kinogjengere var ikke så forskjellige, og satsingen på film og kino var mer begrenset og mindre protysk enn tidligere antatt.

De fem okkupasjonsårene var ikke en parentes i norsk mediehistorie, men viser kontinuitet med perioden før og etter.

Den utskjelte film- og kinopolitikken som ble forfektet av norske myndigheter under okkupasjonen, la grunnlaget for den statlige politikken på de samme områdene etter 1945.

Avhandlingen bidrar til å gi ny kunnskap om hverdagsmotstand og folkelige aksjoner, og diskuterer hvordan det sivile samfunn kan ta del i sin egen beskyttelse under krig og konflikt.

Thomas Vidnes Hansen Hagen arbeider som historiker ved Arkivet freds- og menneskerettighetssenter i Kristiansand.